Hjemme hos oss bor det to voksne. En mann og en kvinne. Gjennom hele året viser kjønnsforskjellene seg ved ulike anledninger. Men når jula kommer, åpner det seg et gap mellom meg (Julens Høye Beskytter) og min mann (Han Som Ikke Kan Få Julefeiringen Enkel Nok). Årets største julekonflikt kom fra uventet hold. Men mer om det senere.
For når nettene blir lange og kulda setter inn – sånn en gang midt i oktober – begynner jeg å smugjule litt. En juleplate på anlegget en kveld Gubben har et møte i byen, gir en passe dose ulovlig julehygge. Når kalenderen viser november, sniker fortellingene om jula seg ut av bokhylla til Lillemor. Tilfeldigvis sneier vi innom kapittelet om Lotta i Bråkmakergata, som redder jula for hele familien når hun likevel får tak i et juletre i byen der det ikke er et eneste tre igjen på torget. Det lure forlaget til Astrid Lindgren har jo lagt juletrehistorien rett etter kapittelet om Lotta som rømmer hjemmefra – et typisk helårskapittel.
Halvveis ut i november kommer røkelsen opp av skuffen, og nå begynner det virkelig å nærme seg jul. Også jeg skjønner at Gubben nå lukter mer enn bare lunta. Røkelse er jo ikke så lett å kamuflere. Men nå står jeg rak i ryggen og argumenterer heftig for at vi slipper å bruke grønnsåpe til helgevasken også denne uken. Sånne argumenter slår som regel an, og røkelsen får bli.
Allerede før vi rekker å tenne det første lyset i adventsstaken, har min mann brakt opp det mest betente spørsmålet jula gir oss. Det handler ikke om ribbe eller pinnekjøtt (der er vi vel forlikte i vår felles østlands-tradisjon). Det handler heller ikke om riskrem eller karamellpudding. Det handler om juletreet. Gubben min er lidenskapelig opptatt av at trær tar seg aller best ut ute i skogen. Aller helst skulle de ikke vært der heller, selvsagt. Alle Norges ranke graner burde vært snauhogd. Deretter kunne en armada av sauer passet på å holde kulturlandskapet pip åpent over store deler av landet. Furua, derimot, har han ingenting imot. Den skaper lyse og trivelige landskaper der den folder den mørkgrønne krona si sparsommelig ut over mo og myr. I prinsippet er jeg selvsagt helt enig i det. Avskoging er først og fremst et problem i regnskogen. Her hjemme på berget gror vi jo snart igjen.
Men når det er sagt, er det viktig at denne debatten begrenser seg til situasjonen UTE. Her INNE skal det ikke være noe furu. Så da Gubben i helgen fikk i oppdrag å ta med juletre hjem når han likevel var ute med henger på bilen, gikk han på det som MÅ være Tidenes Julesmell! Etter en kort prat med en lokal naturvenn, klarte han å kjøpe med seg ei furu hjem. Når hele konseptet juletre også går under navnet JULEGRAN! Noen som har hørt ordet julefuru? Nei, tenkte meg det, ja. Julefuru er jo ikke engang et ord i det norske språket.
Nå tror du sikkert at jeg er ei sur og sær julekjerring, men jeg har vært særdeles smidig på juletrefronten de siste årene. Gubbens julevegring gitt seg ulike utslag:?Vi har hatt småpyntet einerkvister på et fat, lårkort julegran (som ble satt på en gammel kiste for å bli høy nok for meg ...), høyreist Disney-gran pyntet i Bonytt-stil, og et par andre varianter. Men vi har altså ikke hatt furu. Før nå. Bittelille julaften kom den inn i stua, og etter at jeg har skrevet dette (lille julaften morgen), skal den pyntes. Mine motargumenter fikk nemlig et skudd for baugen, da tb.no torsdag kveld kunne meddele at furu til jul er det hotteste som finnes.
Og står det i Tønsbergs Blad, må det jo være sant. Jeg krysser fingrene for at trenden svinger tilbake til grana neste år.
God jul! Enten du har valgt gran eller furu ...
Mange hilsner fra Marie
