God morgen! I dag publiserer jeg bloggspalten min fra Gamle hus og hagers novembernummer. Et nytt nummer med nye tanker om hverdagsliv i Fattighuset er på vei ut i butikkene i disse dager:
Utenfor stuevinduet i Kirkegaten 7 sover hagen. Plenen er fortsatt grønn og fin, men litt stiv i luggen av den første nattefrosten. Et par stauder lyser opp. I solveggen hviler tunge blomsterklaser på slanke grener. Syrinhortensiaen kom sent, men for en blomstring hun har gitt oss i år.
Høsten har kommet og nesten gått. Nå står vinteren for døra. Den aller første hagesesongen i Fattighuset ligger bak oss. Det er fem år siden jeg første gang tegnet hagen: Hønsehus, kjøkkenhage i barokk stil, gatestein, metervis med buksbom, klatreplanter, skjærsmin og syrin, en liten støttemur og selvsagt det hvite stakittgjerdet. En tur til fantastiske Alnwick Garden i England for to år siden la ingen demper på ambisjonene. ”Sånn skal vi ha det”, sa jeg. Og pekte på espaljerte epletrær i fem meters høyde. ” Sånn skal vi ha det”, gjentok jeg, og veivet pekefingeren entusiastisk mot en tunnel av eføy og smijern. ”Selvsagt, kjære”, sa Fattighusgubben støttende. Og himlet med øynene før han raskt gikk videre. Det er nesten så han unngikk å høre nok et ” Sånn skal vi ha det” (altså plenen full av påskeliljer – ”de sprer seg raskt , og det er ikke noe jobb med dem. Kjempebillig!”).
Det sier seg selv at fem års planlegging av en hage på knapt hundre kvadratmeter kan bli litt vel mye styr og mas for den som befinner seg i umiddelbar nærhet. Men kan engelskmennene, kan jeg. Fattighushagen er på størrelse med et frimerke, eller nettopp en engelsk bakhage. Og i år har den lille jordflekken gått fra å være et gjørmehøl pyntet med ølkorker, plastposebiter, glasskår og stein i alle størrelser - til velpleid, frodig og grønn oase med lekker rødmalt levegg. I tillegg til tre bærbusker og fire fargerike hortensiabusker, har kjøkkenhagen dominert hagen. Og sørget for mat på bordet hele sommeren. Skikkelig «Country Living» midt i byen.
Alnwick Garden
18 pallekarmer ble til ni værbitte og grå avdelinger i kjøkkenhagen. Der mislyktes vi skikkelig med reddiker og kålrot, men lyktes med tomater, rødbeter, gul løk, rødløk, bønner, sukkererter, blomkarse og fire, fem urteplanter. Tenk at ett ørlite squash-frø som fulgte med et engelsk hageblad kunne gi oss hele 20 squashfrukter! Agurkene kom aldri ut i hagen, stakkar. De ble storprodusenter i vinduskarmen på biblioteket vårt, noe som anbefales hvis du er litt utålmodig på vårparten.
I helgen brygget jeg en kanne te, og drakk kopp etter kopp mens jeg bladde i hagedagboka mi. Kjøkkenhagen er en suksess. Ingen tvil om det. Plenen som ble rullet ut en julidag, like så. Stakittgjerdet må vente til neste sommer, sammen med den steinlagte kaffeplassen bak den rødmalte leveggen. Hønsehuset, derimot, er ute for godt. Hvordan i alle dager skulle vi fått plass til det? Det er helt klart at den som har tegnet plantegningen (altså meg) ikke har hatt helt kontroll på målestokken. Mest sannsynlig ville det blitt plass til ca én høne i hagen vår. Høner i 1:1 ser ut til å være hakket større enn det som er tegnet inn på hageskissen min. Merkelige greier, det der. Slik er altså livet i et gammelt hus, som dessverre aldri hadde en gammel hage. Drømmen om krokete og bugnende epletrær, gamle roser og velduftende stauder kan vi glemme. Den eneste hageplanten vi fant, var en brokbladet hosta. Dessverre måtte den dø en dag i 2007 da en gravemaskin inntok tomta, men i 2011 skal den gjenoppstå. Sammen med poteter, purre, jordbær og kanskje et epletre eller to.
Om det er plass? Klart det er! I hvert fall på tegningen.
Hilsen Marie i Fattighuset
Når høsten kommer, er det en del som synger på siste verset. Sommeren, for eksempel. Og hagen. Det er i hagen utenfor Fattighuset vi merker best at høsten er i ferd med å gripe taket i oss. Heldigvis har vi vakre, hvite cosmos som blomstrer fortsatt. Den svever langt over hodet mitt, og byr på vakkert dill-liknende bladverk og lekre hvite blomster. 
Fortsatt kan vi hente inn gule, slanke squash fra pallekarmene våre. Grønnkålen står også og strutter. Den er så frodig og mørk i fargen, at den kan kåres til årets vinner i kjøkkenhagen. I år gikk nemlig både løk og gulrøtter rett i gapet på mark. Ekle greier, men jeg har jo lest at gulrotflua legger egg og kan være en skikkelig ertekrok. Vi gidder ikke gulrøtter neste år, men løk skal jeg prøve igjen. Det var fjorårets suksess :-)
Kjøkkenhagen var også i år frodig og full av både stauder og nyttevekster. Noe spesielt godt system er det kanskje ikke, men huset vårt er så stramt at hagen godt kan være litt overgrodd. Hele sommeren har gått uten at uthuset har fått strøk to med mørkrød maling. Verst er det vel for naboene i sør, som fortsatt ser den siste gule uthusveggen når de ser ut vinduene sine. Det får bli vårarbeid. 
På grunn av fjellveggen som reiser seg rett til værs på andre siden av gata vår, er det ikke maks soltimer her i Kirkegata. Men da trives jo hortensiaen, som svimer av når det blir for varmt. Vannsiget fra fjellveggen gjør også sitt til at det er fuktige og gode vokseforhold. Men snart skal også de siste restene av hagen lukes opp eller klippes ned. At vi allerede mater småfuglene er et godt tegn på at kaldere tider er på vei. 
