En leksjon i dumskap

Hm... Det var et lekkert pledd, tenkte jeg. Jeg var 20 år, hadde lomma full av studielån og hadde kommet meg til Ikea. Målet var et par lekre ting til min nyslåtte tilværelse som student i oljebyen Stavanger. Selvsagt bør man fylle en ti kvadratmeter stor hybeltilværelse til randen - ingen diskusjon om den saken. Dessuten var det jo plass til en del i det halve kjøkkenskapet jeg hadde fått tildelt på studenthjemmet.


I en kurv lå tidenes største stabel med strikkepledd. Hvite, rutete pledd. I bomull. Det varmer dårlig, sa jeg til meg selv - bruk pengene på noe annet. Men lekkert var det. Det slapp liksom ikke helt taket fra ønskelista. Det var da jeg kom på den geniale ideen: "Du kan jo bare strikke deg et pledd", sa den lure stemmen inni hodet mitt. "Hvor vanskelig kan det være? Noen rett, noen vrang - og vips er jeg den stolte eier av et kremfarget ultravarmt ullpledd ingen har maken til".


Slik tenkte jeg. Spesielt husker jeg at "vips" ble et viktig ord i denne sammenhengen. Vips hadde jeg kjøpt garn. Vips hadde jeg satt igang. Og vips skjønte jeg at med dette var all "vips" over for denne gang.


Jeg hadde nemlig ikke strikket siden jeg var 12 år. En gryteklut hadde kanskje vært en start. Men neida, ambisjoner og pågangsmot dro meg inn i verdens lengste håndarbeidsprosjekt. Ti rette og ti vrange ble min følgesvenn hele det første året på høyskolen. Muligens gikk det et par uker inn i det andre året også. Heldigvis var jeg så lur at jeg forsto at jeg ikke skulle legge opp tusenmillioner masker på en gang, og bestemte meg raskt for å strikke ti og ti ruter. Lange remser med perlestrikk i hver ende strakk seg ut av strikkepinnene. Til slutt hadde jeg mange nok til å sy dem sammen til et stort, glovarmt og enestående pledd. Til den nette sum av 850 kroner (bare i garn). Hva jeg hadde i timen, kan jeg kjapt regne ut. Det blir vel null, det! Moro var det, og jammen ble ikke armene også ødelagt. Dermed er strikkeprodusjonen nå på en gryteklut i året, slik at senebetennelsen ikke skal få grobunn.


Men det var verdt det! Strikketøyet var med hjem til Holmestrand i jula, til Trondheim til nyttår, til Spania i februar, til Italia i juli. Senere har det varmet knær både i Flatanger i Nord-Trøndelag og i urbane Oslo. Nå har det slått seg til ro her i huset, og er i bruk hver dag. Av en eller annen ironisk grunn har noen i ettertid også gitt meg bomullsutgaven fra Ikea. De kler hverandre, men kjærlighet og tålmodighet er det bare et av teppene som kan by på :-)

Ha en fantastisk solrik og iskald lørdag. Med 13.5 minusgrader i solveggen, er jeg ikke i tvil om det er lov å ta enda en tekopp under superpleddet før vi må ut og drikke kaffe med gode venner. Fin helg ønskes alle!

Hilsen Marie

PS: Kanskje var ikke dette en leksjon i dumskap likevel? Selv om jeg ikke sparte en eneste krone på å strikke det selv, er det jo veldig stas nå, da...