Colin Firth og blåmeisen

Jeg er sikker på at jeg ville jublet hvis jeg vant en million kroner i Lotto. Eller en tur til Syden for fire. Eller fikk lov å intervjue skuespiller Colin Firth. Men siden jeg aldri leverer Lotto-kupong, og bare tar lodd i revmatikernes basarbod, blir det nok trått med vinnerlodd i millionklassen. Et møte med filmhelt Firth er vel også helt i det blå. Det sier seg jo selv.

Dermed er jakten på de litt mindre hverdagsgledene i full gang. Å rekke toget på vei til jobb sikrer en god start på dagen. Litt god musikk på øret mens Vestfold suser forbi utenfor er heller ikke å forakte. En fersk avis i fanget trekker selvsagt også opp. Men selv om jeg elsker jobben min (leser du dette, sjefen?), er det hjemme jeg finner den største lykken. Utenfor husveggene blomstrer det allerede i min ett år gamle hage. Huset er snart 250 år gammelt, men hagen lå brakk. Jordstykket, som i fjor vår var full av rustne ølkorker, bøyde spiker og enorme mengder knust glass, har reist seg som fugl Føniks fra asken.

Sammen med min treåring har jeg hver dag fulgt med i solveggen. Hva kommer fram først? Med en meter snø smurt jevnt utover plenen, var det buksbomen i plantekassene mine som dukket opp først. Det var rett etter at det nedsnødde juletreet hadde kommet fram igjen. Deretter stakk solbærbusken hodet opp fra den hvite dyna. Perleblomster, tulipaner, løpstikke kom samtidig med blomstene på aprikostreet mitt. Nå kan Lillemor peke på krokus og si «krokus» (riktignok sliter hun litt med r’en). Og peke på tulipaner og si «tulipan». Perleblomst, hvitveis, hestehov og blåveis er også en del av ordforrådet. Hun hviner av fryd når en ny blomst bryter jordoverflaten i den lille hagen vår. Og jeg sukker av lykke over at hjernevaskingen har satt seg – akkurat slik jeg har planlagt.


En dag i vår, da jeg var hjemme med sykt barn, tok vi til å bygge en fuglekasse. Plankene var altfor tjukke, og spikerne litt for grove. Men etter å ha tatt rikelig for meg av sparkel, så det ikke så halvgalt ut. Treåringen fikk velge farge, og dermed ble kassa rosa med sorte blomster. Lenge har kassa vært tom, men tirsdag sist uke så jeg en liten krabat på vei ut av kassa. O’hverdagslykke! For en fugleglede! To små blåmeiser har valgt ut vår enebolig til sitt rede. At kassa er bygget for storebror kjøttmeis ser de ikke ut til å bry seg om. De har nok ikke lest den samme instruksjonen som meg: 2,7 cm bred åpning for blåmeis, 3,2 cm bred åpning for kjøttmeis.



Jeg liker å tro at det blåmeisen vi har fôret i hele vinter som har blitt igjen i hagen vår. Her trives de sikkert superbra! Nå håper vi på at dette er skikkelig tradisjonelle meiser av den sorten som planlegger barn. Det hadde vært bra skuffende om de to skulle være av den urbane typen. Du vet - to voksne med hver sin karriere, tid til å reise utenlands, spise på restaurant - og vente med barn til det «passer». Jeg krysser fingrene. Og Lillemor henger ut vinduet hver kvelden for å se om det har blitt flere enn to blåmeiser. For den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves.