onsdag 9. september 2009

En utfordring på strak arm

I går ble jeg utfordret av DIS Norge (slektforskerne) til å skrive en liten tekst om et familieminne til bladet "Slekt og data". Min første tanke var å skrive om en krakk jeg har arvet. Men det får bli en annen gang. Den finner jeg nemlig ikke i alt rotet etter flyttingen. Dermed skrev jeg en tekst om Fattighuset. Og slik lyder den:

Familien utenfor huset rundt 1910

Skuffer og skap er fulle. Fulle av plastbokser, av klær som passer eller ikke passer, av vakkert servise og av gode minner. Noen minner er bare mine. Andre kan jeg dele med gode venner. Eller med familien. Likevel er det ikke en enkeltgjenstand jeg har lyst til å fortelle om. Det er et hus. Et hus med en helt spesiell historie. En historie full av smerte og sykdom, vanskelige tider, men også gode stunder. Og for min del – en historie om familien min, om slekta mi. Om mennesker jeg aldri har kjent, men som er min linje bakover i historien – og den direkte grunnen til at jeg finnes i dag.

Vindushaspe

Mitt aller viktigste familieminne er huset jeg nå bor i. To store og to små flyttet i år inn i Fattighuset i Kirkegaten 7 i Holmestrand. Det store, falleferdige og fredete huset hadde vært byens skrekk i mange år. Med knuste ruter og råte til langt opp på tømmerveggen var huset omgjort fra fattighus, sykehus og gamlehjem til boliger for byens rusmisbrukere. Som lita jente hendte det at jeg fikk være med pappa på tur over gata fra farmors hus som lå vis a vis. I den gulmalte solveggen på det som da ble kalt ”Gamle gamlehjemmet” slo vi av en prat med smilende mennesker med en øl eller tre i handa. Andre dager var det bedre å holde seg borte. Da fløy det gjerne en pinnestol gjennom vinduet hvis noen fant det for godt.

Omtrent slik så jeg ut da jeg besøkte huset som liten
(kanskje litt mindre formelt kledd ...)

Hundre år før var det ekte fattiglemmer som bodde i Fattighuset. Mine tippoldeforeldre var bestyrerfamilien her, og da de var for gamle til å fortsette, tok sønnen Kristian Olaussen og hans kone Hanna Elise over som bestyrere. Mine slektsforskningsevner er helt på begynnerstadiet, så tippoldeforeldrene har jeg ennå ikke funnet navnet på.

Huset før vårt oppdrag startet

De fire siste årene har jeg og mannen min restaurert huset. Kjøpsprisen ble satt til en (1) krone, noe som forteller mye om tilstanden huset var i. Mens vi har fjernet råte, erstattet ødelagt treverk, pusset vegger, malt overflater og passet på at huset igjen har det godt, har vi stadig tenkt på alle de som har bodd i huset. Hvordan var hverdagen her i gangene mot slutten av 1800-tallet? Hvordan hadde de det, alle barna som ble født og vokste opp her? Hva spiste de? Hadde de klær nok? Og mest av alt tenker jeg på hvordan det var for bestyrerfamiliens egne barn å vokse opp side om side med foreldreløse barn og andre lutfattige sjebner.


Vinter i gata

I 1900 ble min farfar Einar Emanuel Olaussen født her i huset. Sammen med sine tre eldre søstre levde han sine første år i Fattighuset. Da han ble voksen kjøpte han huset over veien – Kirkegaten 10. Der fikk han sine tre barn sammen med min farmor Else. Og utsikten fra glassverandaen var stadig barndomshjemmet over gaten.


Hvem har hatt denne på? Skoen fant vi på loftet.

Jeg kan ikke huske at denne historien var en del av min barndom. Huset har jeg alltid hatt et forhold til – stort og fælt som det var. Mens jeg skriver dette sover min datter Maren på halvannet år på soverommet sitt (som tidligere var et kjøkken). Lillemor er dermed sjette generasjon som skal få minner fra akkurat dette huset. Og ikke fordi huset har gått i arv, som en gård ville gjort. Det var tilfeldigheter som gjorde at akkurat vi kjøpte huset. Det passet både der og da. Kanskje det var slik det skulle være?

Jeg liker å tro det.

5 kommentarer:

BROCANTE sa...

Her var det mye å tenke over. Mange sjebner har vært innom disse veggene. Ser du skriver for DIS også? Er du sleksforsker i tillegg. Her i vårt hus går det i slaktsforskning hele tiden. Min samboer er meg aktiv på den fronter med web side i USA og utvandring fra Valdres som spesialfelt. Hos oss har vi etterslekten til norske utvandrere på besøk jevnlig - noen kjenner vi andre ikke, men en seng å sove og noen måltider mat får de allikevel. Man kan vel si han har mennesker som hobby. Det har jamen vært mange sjebner bland utvandrerne også - fattigfolk var de nesten alle som utvandret.

Bea sa...

Synes det er så gøy å lese om livet i fattighuset både i nåtid og fortid:o)

Jeg vokste selv opp i kirkegata 55, men gata vår ligger i trondheim :o)

Klem

Liv Ofsdal sa...

Kjempebra og flott skrevet Marie!! Tusen takk for bidraget til Slekt og Data :)

Livs Lyst sa...

Hei igjen!
Veldig gøy å lese det du hadde skrevet her nå! Jeg leste hvert ord og lot meg fasinere. Ja, for jeg er virkelig fasinert over det dere har gjort! Dere har gitt det store huset livet tilbake. Tenk nå hvordan historien kan fortsette!! Oioi, jeg syns det er mer spennende enn en god roman ;O)

Ha en fin helg og kos dere i det herlige store huset deres!

Hilsen Liv

Fattigfolket sa...

Tusen takk for veldig hyggelige kommentarer, det er så inspirerende!

Marie