Jammen er vi heldige her i huset. Generasjonene før oss har vært flinke til å ta vare på ting. Kastesyken har ikke slått til, heldigvis. I dag har vi laget en liten tegne- og puslespillkrok på jenterommet. Det er farfars gamle møbler som nå har fått en ny, liten eier.
Historien bak de små, blåmalte møbelene, er helt grusom. Marens farfar Knut fikk bordet, stolen og krakken før han begynte på skolen. De tilhørte en nabogutt som ble påkjørt på vei til Sofienberg skole en dag under krigen. Den lille gutten døde av skadene, og foreldrene hadde ikke flere barn. De ga bort møblene, og Knut og lillesøster Kari lekte med den flotte, og litt triste arven.
Møblene var rødmalte, og noen steder synes det at de også har vært grønne. Da Marens pappa (fattighusgubben) overtok møblene, tok farmor grep og malte alt blått. Vi har kjøpt rødmaling, men er ennå ikke helt overbevist om at de skal males.
Selv om historien er trist, blir vi lykkelige av å ha slike flotte ting. De viser at livet går videre.
Vi ønsker alle en god helg i snøværet!
Marie
9 kommentarer:
Så koselige møbler. Selv om historien er trist er det så koselig med gamle møbler man faktisk kjenner hisorien bak. Da blir de enda mer spesielle synes jeg. God helg!
Det var nok en mening med at dere skulle ha det huset :o) fantastiske ting dere plukker frem og gjenbruker..
Ha en deilig lørdag
Koselige barnemøbler! Kjenner til to familier som fikk barn drept av tyske biler under krigen.I det ene tilfellet var det deres eneste barn, og mora ble så psykisk skadet at hun tålte ikke å se barn i nærheten av huset. Folk sa hun var gal, og som barn var jeg livredd henne. Det var ikke snakk om å få hjelp av kriseteam eller psykiatrisk behandling den gang,nei. Toril A.
så fine barnemøbler :)
Det er jo vanligvis trivelig at ting har historie, her var ikke historien bare kos og solskinn, men møblene har jo hatt et langt liv og gledet mange, selv om de også har noe trist knyttet til seg.
Trist historie men fint å vite historien til ting en har. Veldig koselige møbler:)
Trist historie, men veldig spennende å faktisk vite hostorien bak møblene. Det skulle de visst, foreldrene til gutten som omkom, at disse møblene skulle vises for "hele Norge" nesten 70 år seinere. :-)
Trist historie men livet stopper ikke opp...flott at ting blir tatt vare på,uansett historien bak:-)Når det gjelder vår og sommer....jeg sitter og kikker ut på verandaen vår,snøen rekker nesten opp til stuevinduet :-O Men en gang...blir det nok vår her på østlandet!Enn så lenge har jeg fyra peisen og kokt kaffe som jeg nyter her,helt alene mens de andre fortsatt slumrer i sengene sine.Riktig god søndag i Fattighuset!Hilsen Mona på Arneberg
Synes du har en helt fantastisk blogg, hvor jeg henter mye inspirasjon, derfor gir jeg deg en award, den er på bloggen min. Håper du får en fin dag. Tone
Å så trist historie, men godt å vite at møblene er godt ivaretatt nå.
Sikkert mange triste historier bak mange av de gamle møblene rundt om i de 1000hjem, men ikke alle vi kjenner historien til, slik som her.
klem
Legg inn en kommentar