Gi den dama en stav!

I anledning at snøen og skiføret ser ut til å forsvinne for godt, har jeg dratt fram en sportslig vinterkommentar jeg skrev i avisen for tre år siden. Jeg synes godt den kan leses en gang til, for jeg mistenker at jeg ikke er helt alene om dette. Et post-påskelig spark, kanskje?



– Jeg har fri fredag. Jeg kan passe på at skiutstyret er pakket og klart. Legg fram underbukser og superundertøy, så skal jeg ta meg av resten, sier jeg.

Vi skal på hyttetur. Det er snø på Blefjell. Silkeføre har jeg hørt. Akkurat slik det bør være når skiene skal fram for første gang siden sist vinter. En hel dag til pakking. Hvor vanskelig kan det være? Jeg rekker nok en kopp te før jeg tar til med prosjektet.


Merkelig nok husker jeg ikke helt hvor vi pakket vekk anorakkene. Ikke slalåmbrillene heller. Halvveis i tekoppen balanserer jeg på toppen av to pappesker innerst i den minste boden. Ikke verst. Har alltid tenkt at jeg er god til å lete. Og finne.

Der står i hvert fall esken med slalåmstøvler. De kommer godt med. Med møye får jeg lirket den ut av hylla og ut på stuegulvet. Så vidt jeg husker har jeg sett to par støvler i kjelleren også. Ved siden av skiene. Jammen er det deilig med slike fridager. En ny tekopp er på vei mens jeg fornøyd nynner: "Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski ..." Og selv om det er lenge til avreise rusler jeg inspirert rundt i superundertøyet. Tenk så langt vi skal gå. Til Solobua og videre til Strutåsen før vi raster. Jeg har allerede røde roser i kinnene. For en friskus jeg egentlig er!


Etter et par timers sporadisk leting etter kjellernøkkelen bærer jeg fornøyd skiposene ut i sollyset. Ganske lurt at vi har fått oss stasjonsvogn egentlig. Alt er liksom tilrettelagt for en supersporty tilværelse. Jeg legger ned den smarte luka i baksetet slik at jeg får plass til skiene. Tre par langrennsski. Tre par carving. Langrennsskoene rakk jeg visst aldri å sette bort for vinteren, de blir hentet i gangen og nøye plassert bak førersetet. Her skal det sportes! Tenk som jeg skal strutte på jobb på mandag. Fregner får jeg sikkert også.

Solbrillene på, radioen på og kaffekoppen i koppholderen. Snart er gubben og guttungen også på plass. Det holder hardt, men selvsagt har jeg beregnet plassen slik at gutta akkurat får plassert kontor- og skolerumpene sine inn i min særdeles godt planlagte friluftslivsstil med ekstra godt veigrep. Første stopp er Kiwi på Lampeland. Vi lesser opp med helgens fristelser. Bak kassa ser dama frekt opp på meg. "Det er visst ikke dekning på kortet".

Jeg visste det var noe jeg skulle ordne. En tur i nettbanken for å sette over penger fra den supersmarte skyggekontoen som skal sikre at vi ikke blåser hele lønninga på vin og sang første uka. En ny runde i butikken må til. Marsipan og hele biffer forsvinner fra kurven. Men pølser og Marie-kjeks har vi akkurat råd til. Ja, ja. En kan ikke være best i alt heller. Jeg har tross alt vært veldig opptatt med pakkingen.

En halv time senere har vi funnet en fin parkeringsplass. Lang der borte øyner vi hytta. NÅ begynner friskushelgen! Ut av bilen trekker vi skiposer, skistøvler og esken med slalåmstøvler. På med skia. Men hvor er stavene? Hmmm... Kan jeg ha glemt enda en ting? Jeg river alt ut av bilen. Pleier ikke staver å ligge sammen med skiene inni skiposen, sier du? Nei vel, nei.

Alternativ hjemmepåske

Det er kanskje like greit å slutte skrivingen her, for bildet av tre stavrende og overlessede skiløpere som støtter seg til hver sin pakke Marie-kjeks er kanskje morsomt nå. Men ordene som falt om mine framtidige pakkemuligheter egner seg ikke på trykk. Heller ikke kommentarene jeg fikk da det kom for en dag at jeg i fjor pakket julepynten i esken der slalåmstøvlene burde ha ligget. Men alle var enige om at det var en fin hyttetur.

Og at det blir en stund til neste gang.

Dette bildet ble tatt påsken året etter. Her er vi på dagstur til den samme hytta, da bilen bestemmer seg for at den ikke gidder mer. Heldigvis har vi fått oss både bikkje og en ny baby som er med på tur. Hoho, litt av et syn da vi måtte ta toget hjem fra Skollenborg med bagasje, bikkje og barn (husk å bytte i Drammen), før påsken igjen kunne feires i byen.