søndag 2. mai 2010

Gata er en leikeplass



Her om dagen gikk vi en kveldstur i den gata jeg vokste opp i. Jeg pekte og fortalte: Om cowboy og indianer, og viste fram de beste stiene opp fjellveggen for å komme opp på utsiktspunktet - der ungene fra det andre laget ble "holdt fanget". Der var det beste klatretreet, og den skumle hulen der noen kjempestore ungdommer snek seg bort. Jeg klappet lett på strømhuset i gata - klatreobjekt nummer én. Å komme opp på det flate, solvarme taket var en bragt ikke alle ungene fikk til før de hadde øvd en god del. Det var høyt opp! Og den strømboksen vi brukte for å bestige bygget var glatt og kald. Nå måtte jeg flire. Strømhuset er knapt en halv etasje høyt, men utfordringene og moroa den bød på var enorm!


Jeg kom til å tenke på hvordan ungene har forsvunnet fra gatene da jeg fant dette bildet fra Kirkegaten i et album. Bildet er kanskje tatt i 1950, og guttepjokken i front er faren min. Han vokste opp bak villvinhekken til venstre, men hadde hele gata som sitt rike. Ikke var det mange biler, og de fleste mødrene var vel hjemme og passet på. (Hvis ikke tok vel nabokjerringa et tak, tenker jeg).

Det er ikke noe leikeplass i gata vår. Det var ikke krav til slikt da disse husene ble bygget. Og jammen synes jeg det er helt greit. På tre minutter rusler vi ned til stranda, og kan huske og skli der. Men barndommens rike - det ligger her i gata. Det er deilig å hente en bit av en gipsplate og tegne rett på asfalten. Nabojenta har laget paradis, og vi hopper når vi kan - mens mamma eller pappa hører etter om det kommer en bil eller to.


Det er deilig at det er vår og lyst om kveldene. Nå har vi tid til å sykle på trehjulsykkel med hjelmen på snei, vinke til tante i nabohuset, velte, gråte, trøste og sykle videre. Gata er den umiddelbare leikeplassen, og til neste år tenker jeg skråningene og fjellveggen også kan friste for de minste. Vi har tatt gata tilbake og skaper barndomsminner. Saftogvann på trammen til nabohuset, kjeks på kirketrappa og utflukt på den gamle, fredete kirkegården. Jeg tipper den korte gatestumpen virker uendelig for en toåring.

Leiken i gata er en liten verden i seg selv. Hvor bratt er ikke bakken ned fra kirken når du er to år? Bratt og lang nok til store utfordringer på ski og kjelke. Det går unna på akebrett når mamma sitter bak og sikrer vekten. Heldigvis er det lenge til snøen kommer - hvor moro det enn er. For nå tripper linerla rundt på naboens tak. Snart blomstrer syrinene bak stakittgjerdene i Kirkegaten, og det er tid for en is i sola. Ha en finfin søndag, enten du skal ut i byen, i skogen eller på stranda.

Marie

6 kommentarer:

Arneberg sa...

Åhhhh,koselige minner :-D Jeg bor fortsatt på gården jeg vokste opp.Under "hagerunden" min i går,tenkte jeg på hvor "liten" hagen egentlig er....den var jo uendelig stooooor da jeg lekte blant bærbusker og epletrær?????
Ha en flott og solrik søndag;-O
Hilsen fra Arneberg

Viola sa...

Trevlig skrivning. Själv minns jag möjligheten att spela kula på grusvägen.

Med planering kan bilar och människor/barn samsas på små gator.
Tillsammans med trippande sädesärlor/linnerlor.
Det jobbar vi för...

Aqua-lady - interiør og hverdagsglimt sa...

Herlige minner. Ble sittende og tenke tilbake til min barndom og hvordan vi "eide" gata uten noen bekymringer... :)

Nå har bilene tatt over alle gater.

Men, som du sier:
"Ta gata tilbake!"

...så kan det hende at noen av de som kjører hardest og mest "forsvinner" fra gata vår.

Ha en flott søndag.

Elisabeth, innerst i veien sa...

Nydelig beskrevet! Vi hadde også et sånt strømhus å bestige - i en av Oslos drabantbyer i Øst.

Tulip sa...

Å så vakkert skrevet. Husker barndommens hage, den var jo uendelig stor, men mange gjemmesteder...Nå er inntrykket mye mindre!

Klem

Sandoren og Blåsten sa...

Så fine minner og godt beskrevet! Jeg hadde stor frihet til frileik på landet med skog og jorder rett ved da jeg var liten.

Kanskje var ikke de voksne så "redde" før, slik som i dag. Merker at jeg nok passer mer på lillegutt selv om jeg vil at han skal få utfolde seg og oppleve noe av den friheten jeg selv hadde....

Ha en fortsatt fin kveld!

Hilsen Gry K