I selvbruningsuløkka

"Jeg skal i bryllup på lørdag og har begynt å google bryllupsfrisyrer", hører jeg en kollega fortelle til en annen. En liten uro sprer i magen min. Jeg skal jo også i bryllup på lørdag. Jeg skal både ta bryllupsbildene og være toastmaster. At jeg burde ha googlet bryllupsfrisyrer har ikke slått meg. At jeg i det hele tatt skulle begynne å tenke på sveisen to dager før jeg står foran speilet og banner er helt fjernt for meg. Men det er selvsagt slik de fleste andre alltid ser mer strøkne ut enn meg. De planlegger.


"Du er alltid for sent ute når du skal pynte deg, du", utbryter en annen velmenende kollega. Det er litt senere på dagen og jeg har kommet med et hjertesukk angående googling av hårsveiser. Og i samme åndedrag uttrykket min bekymring for lyseblå legger. Blå legger står dårlig til grå kjole. Capribukse i all slags vær de siste 14 dager har dessverre ikke hjulpet på hudfargen. "De skulle kanskje vært selvbrunet", spør jeg forsiktig. "Skulle kanskje??! Klart du skulle kanskje!! Men du kan fortsatt rekker det", forkynner ekspertisen bestemt.


Dermed bærer det i en viss fart til parfymeriet. Frykten for å ende opp som en gulrotfarget skjolde er sterk og faren svært overhengende. Jeg forklarer derfor damen bak disken at jeg er en novise innen selvbruning og at hun derfor må selge meg det beste hun har. Den skjoldefrie selvbruningskremen. Hun forsikrer meg om det er lett som en plett, så lenge jeg følger bruksanvisningen. Det er derfor jeg et par timer senere står splitter naken på badegulvet, ferdig innsmurt med armene godt ut fra kroppen. Jeg er en ekte optimist. Dette skal bli bra. Det er straks premiere for "lekre brune legger" og sommerfrisk hud. Jeg kan allerede føle fønvinden mot hudet, jeg hører bruset fra havet - jeg er klar for å løpe lett over en sandstrand med hvite, florlette klær. I sakte film. Solbrun og lekker.


Etter et par timer uten å sette meg ned må vel den eksklusive kremen ha trukket inn. Det er kveld. Og så er det morgen. GRØSS OG GRU!!! Laknet har skrukket til den fantastiske innsmøringen. Knærne er oransje, leggene og tærne ikke noe bedre. Jeg står godt plantet på soveromsgulvet på et par gulrøtter!! Ansiktet (ble litt revet med og smurte inn hele kroppen, ja ...) har heldigvis klart seg. Armene også, sånn nogenlunde. Men leggene er KRISE!! De har rett og slett inntatt formen til to innmari store skjolder. Skrubb, barberhøvel, såpe og klut - etter en time kan jeg ta på olabukse, sokker og snike meg på jobben. Reaksjonen uteblir ikke: Skryt, skryt, skryt for ansikt, hals og armer og ENORME latterbølger for de problematiske leggene. "Du kjøper bare solpudder og en stor kost, så jevner du det ut", sier ekspertkollegaen. Jeg er nedbrutt. Sveisen har jeg ennå ikke hatt tid til å tenke på, og nå må jeg skrive på toastmastergreiene. Jeg prøver et sekund eller to med solpudder jeg får låne av naboen.

Deretter børster jeg håret, setter i en spenne og trekker på meg strømpebukse. At jeg ikke tenkte på det før ...

Marie

PS: Gratulerer til Lisa og Torstein som giftet seg lørdag etter 14 år med kjæresterier!!

Alle dem som ikke er her mer ...

Farmor Else

I et album på stuebordet er de samlet. Alle dem som ikke finnes lenger. Mellom to myke og blå permer er historien samlet. Her står alvorlige grandtanter i stive, sorte kjoler ansikt til ansikt med et smilende bursdagsselskap fra 1950-tallet. Fotografiet har endret seg dramatisk. Nå knipser vi i vei med mobilen og kan dokumentere alt vi er med på. Det blir langt flere blinkskudd når vi kan ta 300 bilder med et digitalt speilreflekskamera på en ukes ferietur.

Oldemor Hanna

Alle disse ansiktene har hver sin historie. Hva slags hverdag hadde de, mon tro? Hvilke drømmer og tanker hadde mine oldeforeldre som bodde her i huset? Hva ønsket de for barna sine? Hanna og Kristian bodde i Fattighuset i mange år, fikk flere barn her og så dem vokse opp. Ofte ser jeg dem for meg. Den ene bærer en bør ved inn på kjøkkenet, mens den andre setter på kaffekjelen. Livet i Fattighuset kan ikke ha vært enkelt, selv for bestyrerfamilien som faktisk hadde det bra sammenliknet med fattiglemmene de delte tak med.

Oldefar Kristian

Farfar Einar

Deres yngste barn og eneste sønn, Einar, ble født i huset i 1900. Hvordan var det å være barn her i gata på den tiden? Han lekte sikkert med de andre barna i huset. Var det annerledes å være barn av bestyrerne? Hva tenkte han om å vokse opp i et hus fullt av folk? Avstanden til huset over gata der han selv fikk sine barn var veldig kort. Han må ha hatt det fint i Holmestrand. Kort vei til jobben på fabrikken, til øvelsen i byorkesteret og til deilige dager på fjorden. Han giftet seg med Else, som var kjempegod på å lage sitronfromasj, kanelsnurrer og hjemmelaget tomatsuppe.

Oldemor Josefine og oldefar Ole

Litt lenger opp i Kleiva bodde hennes mor og stefar Josefine Helemine og Ole. I et lite trehus drakk de svart kaffe fra tynne kopper. Kaffen hadde de i en turkisblå teboks de fikk i gave av datteren Sigrid (som utvandret til England).

Mine to tanter Minne (Anne-Marie) og Berit (til høyre) som begge døde på 80-tallet.
Sammen med min fortsatt høyst levende pappa :-)

De sorthvite skikkelsene er familien vår. To fantastiske tanter som døde da jeg var liten, en romslig farmor som ble eldgammel før hun takket for seg og en farfar som døde ung. Jeg lurer fælt på hva de synes om etterkommerne sine. Hvis de kunne titte inn i vår tid, mener jeg. De ville nok ristet litt på hodet over Facebook, Twitter og noen av de mest outrerte bloggdebattene. Men sikkert kost seg med Fattighus-bloggen. For her er det jo trivelig å være :-)

Marie

(Agurk)nytt på nytt

Gule gleder

Ørliten oppdatering etter storm og regnvær i går kveld : Agurkplantene har overlevd pinsen i friluft og blomstrer villig. Søndag fikk de klatrestativ av seljekvist og hønsenetting, og det ser ut til at de er fornøyde med det. Fattighusgubben synes derimot det ser litt stusselig og sjuskete ut. Så da blir det nok etter hvert hønsenetting på 1"1-lister. Og da krever jeg malte trekuler på toppen - for riktig å jåle meg litt :-)

Naboens rustne og ødelagte port og vår eget uthus er lite bloggbart. Dette må gjøres noe med. Her må det nok vaskes og males rødt selv om det ikke er prioritert i rekken av arbeidsoppgaver.

Ha en fiiiin og kort uke! Snart er det helg igjen ;-)

Marie

Her er forresten forrige agurkinnlegg

Et lite mirakel ...

Mirakelstoff

Det er et mirakel. Helt på høyden med at blinde igjen kan se og at lamme reiser seg opp og går. Et under, rett og slett. For ikke lenge siden lå fjellsiden i gata vår gold og øde. Kald og svart, med flekker av snø. Etter en lang og streng vinter kommer likevel våren snikende. Et snev av grønt, et løfte om noe bedre. Museørene på trærne har kommet og sprunget ut. Det eksploderer av grønt. Lysgrønt, mørkgrønt, svakgrønt, sterkgrønt, skjøntgrønt. Nå blomstrer også heggen. Duften sprer seg liflig mellom husene, gjennom hagene og finner veien til neser som går forbi.

Gul løk

I hagen min er tiår med meterhøyt ugress iferd med å temmes. Akkurat nå ser det rotete og fælt ut. Men det kommer seg. Turgåere nikker fornøyd og slår av en prat. For det går an å se at det skjer noe. Steinlagt kjøkkenhage og kaffeplass. Sandsteinsheller i et hav av grå leire. Det skjer noe. Om litt kommer også vårt mirakel til å glede oss og naboer. For pinsen er brukt til å så og plante. Og det er akkurat dette jeg snakker om. At de små inntørkede frøene skal ta til seg vann der nede i den svarte jorda og deretter dukke opp for å fargelegge tilværelsen - det er sommerens største mirakel.

Setteløk

Som hageeier for aller første gang, er jeg spent på hva som kommer til å trives hos oss. Sirlig skriver jeg ned alt jeg har sådd og satt i jorda. Rødløk og gul løk ble satt i helgen. Frø fra rødbete, bønner og sukkererter er på plass. Rabarbrarot stjålet og gravd ned. Urter i urtebedet. Langs kanten på pallelemmene jeg planter i, har jeg vannet godt og sådd blomkarse. Agurker, squash og purre har brukt våren i vinduskarmen og ble satt ut og ønsket lykke til. Rips, solbær og stikkelsbær ble plantet sist uke, og aprikostreet har klart seg fint fra i fjor høst. Inni mitt hode ser jeg for meg hvordan kjøkkenhagen skal bugne når sommeren kommer. Og hvordan jeg så må sylte, tørke, fryse, bake, safte, steke, koke og nyte alt nyttehagen kan gi oss.

Agurkene venter på tur

Egentlig trenger jeg ikke flere hobbyer i år. Uten utekran i hagen kommer sikkert ettermiddagene til å gå med på å løpe opp og ned trappa til badet i 2. etasje for å fylle kanner. Det får gå. Jeg er jo i mirakelbransjen. Marie Mirakelmaker - tenk på det, du!

Kjøkkenhage!

Det er til å rope høyt hurra for! Sola skinner, det er maaange varmegrader ute. Og hagen tar endelig form. I høst slet jeg ut armene for å legge grunnlaget for en kjøkkenhage. Nå fyller vi jord i pallekragene og de første plantene er på plass. En løpstikke og en tust gressløk er mottatt i gave og har fått innvie nyttehagen. For å jåle meg litt, har fire kulebuksbom også fått plass i urtebedet. Timian og persille flytter inn i helgen.

Ripsbusk

Det betyr at det fortsatt står fire bed igjen uten planter i. Mitt håp er at jeg skal klare å stjele en rabarbrarot i dag eller i morgen. Det bør gå smertefritt. Jeg vet om en nabo som skal bort i pinsen :-) Løk (gul og rød) skal settes i morgen, mens jeg nok bør vente til juni med å så sukkererter og bønner. I pallekantene kommer jeg til å plante blomkarse. Den er vakker, villig, omfangsrik og god i salater.


På andre siden av hagen (altså sju meter lenger mot vest!), har jeg senket terrenget og laget en liten steinlagt kaffeplass. Inn mot huset kommer det en grusgang, og i helgen håper jeg på å få lagt på plass sand mellom gatesteinene. Da blir den kompakt, og ikke minst ferdig. Det gamle betongbedet har fått sin renessanse. Det er egentlig en gammel sjakt for drenering og vannrør. Halvannen meter dyp. Den er ikke lenger i bruk, så jeg har fylt den med stein fra hagen for å ikke tette dreneringsfunksjonen. Deretter er det lagt duk og plantet. Hortensia foran og syrinhortensia bak. Den siste kan bli opptil fire, fem meter høy dersom den ikke klippes. Det kan bli fint mot den røde husveggen (som også trenger et siste strøk maling, ser jeg ...). Brønnen er fra 1921, det er risset inn i betongkanten. Rundt herligheten skal vi rulle ut plen. Nå jobber vi med å berede grunnen. Den gamle fattighushagen får vel sjokk av all stullingen og stellingen, stakkar.

Verdens søteste steintrapp er nå anlagt fra Kirkegaten ned i hagen. Dette blir inngangen til Eden når vi en gang får på plass et hvitmalt stakittgjerde med port i.

Ha en superfin pinse - med strålende vær og masse arbeidslyst! Jeg skal ut og teste badevannet i fjorden :-)

Marie

Karusellhest for 1 krone!

Lillemor Maren til hest mens
barnevakt Martine passer på.

Karuseller går rundt og rundt. Karusellhester går fram og tilbake. Og denne spesielle hesten går fram og tilbake for bare ei krone! Utenfor bokhandelen står en hvit hest med blått seletøy og rød sal. Hesten ble kjøpt av kjøpmann og huseier Frank Henningsen på begynnelsen av 70-tallet. "Alle" jeg kjenner har ridd på denne hesten. Det må ha vært byens aller største attraksjon da den kom på plass. Tenk at den virker ennå! Og at det bare koster én krone å ta seg en tur :-) Deilig småbysjarm!

Siri selger brødblingser og nypresset eplesaft.
Og fryktelig god kaffe.

Hesten har virkelig fått sin renessanse etter at mine to gode venninner - gründerne Siri (bildet) og Janne - startet opp den bypatriotiske og hjertevarme kafeen LilleHolmestrand 1. mai. Nå står ungene i kø for å bruke de blanke kronestykkene sine på hesten. Da den var ny sto den nede i underetasjen, da lekebutikken lå der. Nå selger Gjert maling og verktøy der hesten holdt til på 70-tallet, mens kafeen og bokhandleren deler på retro-attraksjonen.

17. mai rakk Maren sikkert ti turer på hesten i den strikkede Vestfoldbunaden. (Legg merke til de urkule "bunadskoene"). Barnevaktene Martine og Emilie passer på at køen går riktig for seg. Ikke tvil om at generasjon nummer to er like fornøyd som jeg var med å få ri på den hvite hoppa.

Ha en fin dag!

Hilsen nostalgia-Marie

Takk til Åshild Meland for hjelp med hestehistorikken :-)

Dagen før dagen

Den som har 22 vinduer må ha fryktelig god råd for å fylle blomsterkasser til 17. mai. For oss er det helt uaktuelt, og Fattighuset ville sikkert sett grusomt oppdollet og jålete ut hvis det hadde slynget seg blomkarse, petunia og eføy fra alle vinduene. Dermed har begrensningens kunst vært fin å ha, og fire vinduer er nå pyntet til 17. mai. Foreløpig den ultraenkle varianten eføy med litt mer eføy - men da er jeg vel også helt sikker på at den overlever en kald natt.

Stemødrene i terracottapotter utenfor døra har nå fått selskap av denne nydelige lysrosa hortensian jeg fikk til bursdagen min. Grusen den står i er ikke like lekker, men oioioi, så praktisk mens vi venter på stein.

Vanningen tar himmelens åpne sluser seg av. Fint i dag, men litt sol hadde vært enda bedre i morgen.

Ha en fin 16. mai!

Marie

PS: I dag er iskremen Pin-Up (fra Tønsberg) 60 år. Hurra for den også! Den laaaaange historien kan du lese her på tb.no.

Litt vel tidlig ute, kanskje?

I vinduet på biblioteket har squashen kommet med to nydelige, oransjefargede blomster. Men hva gjør jeg nå, da? Jeg har allerede hørt at jeg har sådd for tidlig. Men kan denne fortsatt flytte ut i hagen når 17. mai er over? Noen med squash-erfaring som kan hjelpe med et råd, mon tro?



Været ute nå er ingenting å skryte av, men langtidsvarselet skryter om sol og over 20 gradet i uka som kommer. Gjett om det skal nytes! Da må det plantes og fikses rundt huset. I dag skal steinleggingen i hagen fortsettes, før jord og plen får plass om noen dager. Spennende tider. White trash-looken nærmer seg slutten! Hurra for det!
Agurkene stortrives i vinduet, og får nok stå der litt til før det er utetid for de lange, grønne.

Ha en fiiiin lørdag!

Marie

Da Albert møtte Hyacinth

Interiørbildene tatt av Anne Charlotte Schjøll, tb.no

Det flyter. Jeg løfter det ene beinet og tar et langt og tungt skritt over haugen med klær. Sukker lett. I min fortvilelse har jeg gitt bort stolen som sto på soverommet. Det var jo aldri plass til å sitte der. Alle klærne fra i går lå i veien. Sammen med klærne fra dagen før det. Og før det. Håpet var at jeg skulle huske å legge bort klærne hvis jeg ikke hadde en stol å ty til. Enten inn i skapet, eller ned i skittentøykurven. Som du sikkert allerede har gjettet, hjalp det lite å kvitte seg med den stolen. For jeg er som Albert Åberg. «Skal bare» kunne fint vært mellomnavnet mitt.

På kjøkkenbenken hoper det seg opp. Den koselige tekoppen er bare slitsom når det skal vaskes opp. Det er den koselige gubben jeg bor sammen med også. I mitt stille sinn kaller jeg ham Hyacinth. Hyacinth Bucket. Han mangler selvsagt (og heldigvis) den elegante hatten og den fargerike blomstrete kjolen. Men den evige og ivrige higen etter det perfekte hjem har de to til felles. Husmoren fra BBC-serien er kanskje hakket mer intens når det kommer til rydding og vasking enn min ektemann. Men noen dager minner de faretruende om hverandre.



Noen ganger lurer Albert Åberg på hvor lurt det var å gifte seg med Hyacinth Bucket. Det kan virke som en match made in hell. Et slags evig (men kjærlig) mas, liksom.
«Kan du ikke bare legge det tilbake på plass med en gang du er ferdig med det», sukker Hyacinth oppgitt.
«Joda», sier Albert. «Jeg skal bare drikke opp teen min først». Eller «jeg skal bare plante om agurkene først». Eller «jeg skal bare jogge en tur først. Helsa er viktig, vet du». Sånn maler Alberg Åberg om og om igjen. Skal bare. Skal bare.



Det ektefeller og samboere krangler aller mest om, er husarbeid, viser en MMI-undersøkelse. Folk flest er uenige om hvem som gjør mest i huset og hvor ofte det skal gjøres. Hjemme hos oss er alle enige om at jeg gjør minst. Det er trist. Men sant. Stadig tar jeg meg selv i nakken og skjerper meg en times tid. Hvordan kan jeg få det til å vare, mon tro? Det er jo så mye annet moro en kan drive med. Samtidig forstår jeg jo at jeg får bedre tid til alt annet hvis bare huset alltid er ryddet, klærne alltid er rene og middagen alltid er planlagt.

Men nå har Albert Åberg tatt grep. Frk. «Skal bare» har funnet løsningen. En ny stol til soverommet er skaffet. Det vil nok løse mang en vond floke.

Heldige Hyacinth!

Innlegget er mitt bidrag i ukens boligmagasin i Tønsbergs Blad.

Gata er en leikeplass

Her om dagen gikk vi en kveldstur i den gata jeg vokste opp i. Jeg pekte og fortalte: Om cowboy og indianer, og viste fram de beste stiene opp fjellveggen for å komme opp på utsiktspunktet - der ungene fra det andre laget ble "holdt fanget". Der var det beste klatretreet, og den skumle hulen der noen kjempestore ungdommer snek seg bort. Jeg klappet lett på strømhuset i gata - klatreobjekt nummer én. Å komme opp på det flate, solvarme taket var en bragt ikke alle ungene fikk til før de hadde øvd en god del. Det var høyt opp! Og den strømboksen vi brukte for å bestige bygget var glatt og kald. Nå måtte jeg flire. Strømhuset er knapt en halv etasje høyt, men utfordringene og moroa den bød på var enorm!


Jeg kom til å tenke på hvordan ungene har forsvunnet fra gatene da jeg fant dette bildet fra Kirkegaten i et album. Bildet er kanskje tatt i 1950, og guttepjokken i front er faren min. Han vokste opp bak villvinhekken til venstre, men hadde hele gata som sitt rike. Ikke var det mange biler, og de fleste mødrene var vel hjemme og passet på. (Hvis ikke tok vel nabokjerringa et tak, tenker jeg).

Det er ikke noe leikeplass i gata vår. Det var ikke krav til slikt da disse husene ble bygget. Og jammen synes jeg det er helt greit. På tre minutter rusler vi ned til stranda, og kan huske og skli der. Men barndommens rike - det ligger her i gata. Det er deilig å hente en bit av en gipsplate og tegne rett på asfalten. Nabojenta har laget paradis, og vi hopper når vi kan - mens mamma eller pappa hører etter om det kommer en bil eller to.


Det er deilig at det er vår og lyst om kveldene. Nå har vi tid til å sykle på trehjulsykkel med hjelmen på snei, vinke til tante i nabohuset, velte, gråte, trøste og sykle videre. Gata er den umiddelbare leikeplassen, og til neste år tenker jeg skråningene og fjellveggen også kan friste for de minste. Vi har tatt gata tilbake og skaper barndomsminner. Saftogvann på trammen til nabohuset, kjeks på kirketrappa og utflukt på den gamle, fredete kirkegården. Jeg tipper den korte gatestumpen virker uendelig for en toåring.

Leiken i gata er en liten verden i seg selv. Hvor bratt er ikke bakken ned fra kirken når du er to år? Bratt og lang nok til store utfordringer på ski og kjelke. Det går unna på akebrett når mamma sitter bak og sikrer vekten. Heldigvis er det lenge til snøen kommer - hvor moro det enn er. For nå tripper linerla rundt på naboens tak. Snart blomstrer syrinene bak stakittgjerdene i Kirkegaten, og det er tid for en is i sola. Ha en finfin søndag, enten du skal ut i byen, i skogen eller på stranda.

Marie