Alle dem som ikke er her mer ...

Farmor Else

I et album på stuebordet er de samlet. Alle dem som ikke finnes lenger. Mellom to myke og blå permer er historien samlet. Her står alvorlige grandtanter i stive, sorte kjoler ansikt til ansikt med et smilende bursdagsselskap fra 1950-tallet. Fotografiet har endret seg dramatisk. Nå knipser vi i vei med mobilen og kan dokumentere alt vi er med på. Det blir langt flere blinkskudd når vi kan ta 300 bilder med et digitalt speilreflekskamera på en ukes ferietur.

Oldemor Hanna

Alle disse ansiktene har hver sin historie. Hva slags hverdag hadde de, mon tro? Hvilke drømmer og tanker hadde mine oldeforeldre som bodde her i huset? Hva ønsket de for barna sine? Hanna og Kristian bodde i Fattighuset i mange år, fikk flere barn her og så dem vokse opp. Ofte ser jeg dem for meg. Den ene bærer en bør ved inn på kjøkkenet, mens den andre setter på kaffekjelen. Livet i Fattighuset kan ikke ha vært enkelt, selv for bestyrerfamilien som faktisk hadde det bra sammenliknet med fattiglemmene de delte tak med.

Oldefar Kristian

Farfar Einar

Deres yngste barn og eneste sønn, Einar, ble født i huset i 1900. Hvordan var det å være barn her i gata på den tiden? Han lekte sikkert med de andre barna i huset. Var det annerledes å være barn av bestyrerne? Hva tenkte han om å vokse opp i et hus fullt av folk? Avstanden til huset over gata der han selv fikk sine barn var veldig kort. Han må ha hatt det fint i Holmestrand. Kort vei til jobben på fabrikken, til øvelsen i byorkesteret og til deilige dager på fjorden. Han giftet seg med Else, som var kjempegod på å lage sitronfromasj, kanelsnurrer og hjemmelaget tomatsuppe.

Oldemor Josefine og oldefar Ole

Litt lenger opp i Kleiva bodde hennes mor og stefar Josefine Helemine og Ole. I et lite trehus drakk de svart kaffe fra tynne kopper. Kaffen hadde de i en turkisblå teboks de fikk i gave av datteren Sigrid (som utvandret til England).

Mine to tanter Minne (Anne-Marie) og Berit (til høyre) som begge døde på 80-tallet.
Sammen med min fortsatt høyst levende pappa :-)

De sorthvite skikkelsene er familien vår. To fantastiske tanter som døde da jeg var liten, en romslig farmor som ble eldgammel før hun takket for seg og en farfar som døde ung. Jeg lurer fælt på hva de synes om etterkommerne sine. Hvis de kunne titte inn i vår tid, mener jeg. De ville nok ristet litt på hodet over Facebook, Twitter og noen av de mest outrerte bloggdebattene. Men sikkert kost seg med Fattighus-bloggen. For her er det jo trivelig å være :-)

Marie