Verdens dyreste lyd ...

... er lyden av noe som høres ut som om rørleggeren må komme. Og det akkurat nå.

Og det var en slik lyd jeg hørte søndag morgen. I det jeg skrudde av den varme dusjen hørte jeg det. En lyd mye bredere, dypere og skumlere enn den lyden som kommer ut av avtrekksvifta. En slags hysterisk durende tone. Langt inni veggen. Eller under badekaret. Eller inni toalettsisternen.



Kun iført et håndkle startet jakten. Gubben har nå stukket hodet inn på badet. Spørrende. "Hva i alle dager ...?". Det er sikkert badekarrørene som synger, prøver jeg. Og trykker proppen ned. Og opp. Ingen endring.

Kanskje det hjelper å trekke ned, spør jeg tynt? Jeg legger øret inntil veggen. Lytter. Ber. Om at denne innmari dyre lyden skal forsvinne av seg selv. Tuuuuuuuuuut! "Det er ingen lyd i første etasje. Heller ikke på vaskerommet, er rapporten fra han som har stukket ut på leting. Hm...

"Vi får ringe rørleggeren". Å-herregud-dette-høres-dyrt-ut. Ringe rørleggeren en søndag. Må vi rive opp veggen? Hvorfor har vi ingen luke i veggen? Burde ikke alle ha det? I tilfelle rottefelle, mener jeg?



Merkelig nok er lyden sterkere litt unna badekaret. Og litt unna do. Litt unna alt røropplegget, egentlig. Aller sterkest bak kommoden, egentlig. Eller kanskje ... inni?

Og DER (takk alle høye makter) avsløres den innmari skumle lyden. I den øverste skuffen dukker tikroners-nesehårsfjerneren-vi-burde-kjøpe-to-så-billig-var-den opp. I full munDUR! Den rimelige og veldig praktiske innretningen som aldri er i bruk har funnet det for godt å ta seg en svingom.


Heldigvis. Heldigvis ringte vi aldri rørleggeren. Det ville bare blitt en FOR god historie. For god til å være sann. Ingen ville trodd på meg.

Hvis du synes dette høres litt hysterisk ut, har du kanskje ikke restaurert hus i snart fem år. Du har kanskje ikke opplevd å rive opp en bitteliten plankebit og se at bak denne finnes det ingen tømmerstokk der det gjerne skulle vært en tømmerstokk eller to. Og en slik opplevelse er en dyr opplevelse. Mange titusen kroner, faktisk. Og slike overraskelser vil ingen ha. Vi har hatt mange. Og er veldig glad for at nesehårsfjerneren dukket opp rett før rørleggeren :-)

Synderen

Ha en fin uke!

Marie

Sigarettstump fra 1800-tallet?

Kanskje ikke Fattighusbloggens mest sexy overskrift? Men akk så passende. I dag fant vi en ganske så hel krittpipe da vi grov litt i hagen. Først fant vi tre fragmenter av en pipe (ikke den samme pipa). "Det er ikke helt uvanlig", sa arkeologen i huset. Men SÅ fant vi en (nesten) hel pipe. Pipehodet er helt, og har stilken i god behold. Dessverre er stilken brukket, men ganske lagt fra hodet, og DET var visst ikke helt vanlig. Dessto mer moro.

Krittpipefunn fra Fattighushagen

Krittpipene ble brukt fra tobakken kom hit til landet på 1600-tallet, og i de to påfølgende århundrene. Jeg antar (for ikke å skuffe meg selv) at den ble brukt av en røyker på 1800-tallet. Men tenk om den er like gammel som huset? Fra 1700-tallet? Eller fra førhuslig tid - 1600-tallet!!! Det hadde vært moro det. Vi har googlet litt etter en krittpipekronologi for å finne ut mer, men det er dårlig med treff på webben. Vi får lete litt videre i faglitteraturen, og publiserer mer fakta om funnet hvis vi finner det :-)

I følge Store norske leksikon er krittpipa laget av jernholdig leire.
Det er jernet som gir den hvite fargen under brenning.

Nå er det å si at arkeologene sjelden bryr seg om krittpiper til vanlig. De finnes jo oftest i avfallshauger som ikke er så gamle som de ekstremt spennende avfallshaugene fra middelalderen. Arkeologkoner, derimot, mener dette er et varp. Og lover å ramme den inn og henge på hedersplass på veggen.

Ha en suveren søndagskveld og en glimrende uke!

Surfebølgen

Roser

Deilig lørdag formiddag - nettopp hjemme fra morgenbad i Holmestrandsfjorden (15 gode grader - ikke verst temperatur så seint på året). I dag skal uthuset få nye takrenner og grunnen skal beredes for en ny kjøkkenhage. Det er mye som skulle vært malt i huset, men ikke så lenge solen skinner. Jeg har fått tak i en haug med pallelemmer som skal utplasseres for å sikre oss grønnsaker, urter og bær neste sommer. Det får jeg vise bilder av når det er på plass.

Glimt fra lillestua

I dag fikk jeg lyst til å lag en miniguide til noen av de andre husbloggene jeg vet om. Det er overveldende mange blogger der ute. Noen likner mistenkelig på ommøbleringsblogger, men det er moro å følge med likevel. Den siste jeg har oppdaget er "Ein heim blir til" - om et fantastisk sjarmerende hus i Telemark. Huset heter "Hæujen" og der er det Sjaven og Sjova som pusser opp. En tur over på Østfoldsia til "Lyst på livet" bør du også få med deg. Torunn blogger om interiør, om hage og om hverdagen. Hos Ingrids "Brocante" flommer det over av antikviteter og lekre gamle ting. "Livs lyst" er også et morsomt sted å følge. "Skogland", som i siste BoligPluss ble kåret til Norges vakreste hjem 2009 MÅ ses. Ellers må jeg også nevne de to superbloggerne "Den gode feen" og "Emmeline". Og selvsagt også bloggen som inspirerte meg til å starte fattighusbloggen min (selv om den ikke handler det spor om interiør eller renovering): Hannahs country kitchen.

God tur på nettet og god helg!
Har du andre favoritter blir jeg kjempeglad om du tipser meg i kommentarfeltet :-)

Helgens fruktkake - rabarbra, rips, epler og pærer
fotografert før en tur i ovnen.

En kopp te, kanskje?

Er det her ånden i lampen bor?

Kvelden har senket seg over heimen. En litt spesiell kanne med te står klar :-) Den grusefullevakre tekanna fra England i lekker turkise og gull (perlemorglassert, må vite) kom til Norge og farmor fra tante Sigrid. Tanta som utvandra til England giftet seg og flyttet aldri tilbake til gamlelandet.


Jeg møtte henne aldri, men drikker stadig en kopp te mens jeg tenker på henne. Hva slags liv flyttet hun fra? Og til? Tekanna er fullstendig over the top, men deilig likevel. Dessuten brygger den fantastisk te.

Påskrift innenfor lokket

Teboksen jeg også har etter den samme bortkomne tanta er enda flottere! Boksen (fra George Payne and companu) ble gitt i gave til mine oldeforeldre Josefine Helemine og Ole. De to bodde i Kleiva - bare et steinkast fra Fattighuset. Jeg tror de brukte den som kaffeboks. Det gjorde ihvertfall farmor som arvet den etter sine foreldre.

Til minne om kroningen av Elisabeth

Boksen ble laget da dronning Elisabeth ble kronet i 1953. Den er utsmykket med tre av dronningens slott - Balmoral, Buckingham og Windsor. Det var sikkert stas da. I dag ville en slik minneboks blitt sett på som skikkelig harry. Men jeg koser meg veldig med den. Boksen og kanna er i bruk hver dag. For en lykke!

Bittelillestua

Tre stuer har vi. Hvem i alle dager kan klare seg med færre? Hoho. Den lille stua er et gjennomgangsrom - på vei inn i stua, i biblioteket eller en snarvei til kjøkkenet. Da vi kjøpte huset var dette rommet det aller verste. Ekstrem oppussing måtte til.


Råte i panelen er nennsomt skåret ut og erstattet av plank med kopiert profil. Vinduet mangler fortsatt et strøk hvitmaling, men det er ingen stor sorg. Det klarer seg foreløpig. Til nå har bittelillestua vært mac-rom, bloggerom og kontor. Bruken endrer seg nok etterhvert som vi får bodd oss inn. Det er godt å kunne sette seg her med en god bok eller et blad når fotballkampene regjerer på tv.

Før oppussing

Rommet var et lite kjøkken og hang sammen med storestua vår (som da fungerte både som stue og soverom for forrige beboer). Det var et lite he..te å skrape, pusse og sparkle vegger og tak. Det krevde mange timer. Men det har blitt bra. Og taklistene er helt inntakt. Ruskete, men fine likevel.

Bildene på veggen er tatt av Espen Gleditsch, og viser fjellet som deler byen i to plan. Huset ligger tjue meter fra den bratte fjellveggen, og er en naturlig del av gateløpet her. Jeg synes det passer veldig godt. Nå må vi bare tenke godt etter for å finne noe som kan passe inn på den motsatte veggen.

Døra inn til biblioteket er vasket, men ellers har den fått stå i fred. Den er supersmal og ditto sjarmerende.

Ha en fin dag, og en god uke!

Da kan gjestene snart legge seg

Oioioi, som det nærmer seg et ferdig gjesterom i Fattighuset. Ikke for det - gjester har prøvesovet rommet før, men nå kan det ikke være lenge til selveste prikken over i'en er på plass.

Gipsplater i strekk.

Lørdag formiddag hentet vi gipsplater i uthuset, målte og skar i vei. Brannmuren på gjesterommet kles nå med gipsplater for å kunne tapetseres. Dessverre er det mange år til denne pipa (vi har fire) kan repareres, og dermed er det ikke snakk om å fyre her.

Tapet hvitt og blått.

Den lekre engelske tapeten kan snart komme ut av skapet i gangen og opp på veggen i det bondeblå gjesterommet. Den dype blåfargen skiller seg godt ut fra husets andre farger. Det tok litt tid å venne seg til den, men nå synes jeg den er flott. Og med teservise-tapet kommer det til å både løfte og lette litt på inntrykket. Mer om den snobbete tapeten kan dere lese her.

Bondeblått og hvitt. Gulvene skal også males.

Farmors eldgamle smijernsseng står demontert, men ivrig til å komme opp igjen. Her skal det res opp med hvitt, hvitt, hvitt. Så da er det vel mulig å kalle rommet ferdig i løpet av uka? Jeg krysser fingrene for at arbeidslysten og tiden rekker til. Det hadde vært veldig deilig å kunne lukke døren til gjesterommet og vite at bak den døra venter rene hotellopplevelsen for den som trenger en ekstra seng. Velkommen!

Lillemor synes rester av gipsplater
er supre leker. Her prøver vi oss
på nylagt asfalt i Kirkegaten.

Ha en finfin søndag. Her i huset skal jeg plante ut de siste bærbuskene i "steinbruddet" vårt av en hage.

Mine egne favoritter

Den siste tiden har det dukket opp veldig mange nye lesere på bloggen (hurraaaaaa).


For å gjøre livet (eller lesingen) litt enklere tenkte jeg at noen kanskje ville ha en liten liste over særs festlige innlegg som finnes i bloggen. Her er ihvertfall noen av mine egne favoritter:

• Å bygge på et fredet hus
• Oi, vi fant en hemmelig dør
• Flisefunn tilbake på plass

• Vi tryller med maling
  
• Folkevandring til Fattighuset

• Stua i leiligheten nede ferdig
• Stua vår endelig ferdig
• Og det ble bibliotek!

Arkeologisk utgraving

I bakgrunnen: Hagens første hortensia

For å få satt sommerens krukkevekster ut i hagen (så de ikke skal fryse ihjel i vinter) måtte jeg til med spiss spade og spett. Den såkalte lettstelte hagen ser ut til å være fyllt til randen av stein i alle farger, fasonger og størrelser. Svetten siler bare det er snakk om et minihull til en ganske småvokst hortensia. Men, planene er store og klare - og ett sted må denne hagedrømmen begynne. Sammen med tonnevis av stein, dukker det også opp små gjenstander.

Dagens fangst:
Gammel takstein, porselensstrømdeler,
en sommerfuglvinge, en halv klesklype i plast, to ølkorker,
et brett til piller (tomt, selvsagt), en liten flakong
og en knust flaske (kanskje Jägermeister??)

En liten trekantet flaske (ruglet på en side), et par porselensdeler fra et gammelt strømsystem, en halv klesklype, to Frydelund ølkorker i ferd med å ruste opp og flere knuste glassdeler kom til syne da jeg gravde litt i går kveld. Dessuten fant jeg noen gatestein i ulike størrelser som lå langt under torva i en rett rekke. Et bed, vil jeg tro. Spennende for meg som er journalist. Ikke så spennende for gubben som er arkeolog :-) Og siden jeg er gift med en arkeolog vet jeg at t-skje-graving nå offisielt er er myte. Det er visst mer inn med gravemaskin nå for tiden. Det er ikke et reellt alternativ i minihagen vår, så spaden får gjøre nytten sin. Det er visst forøvrig også et nyttig og godkjent verktøy for hard core-arkeologene.

Da er takløken fra hytta stilt ut sammen med pyntegresskar.
Dette har selvsagt ingenting med den arkeologiske utgravingen å gjøre,
men jeg ble så deprimert av alle de grå fargene på de to foregående bildene, og tenkte jeg skulle live opp litt :-)

Kongens hvitløk

Ramsløk

Med dette bildet deltar jeg i fotokonkurransen "Frøken spiselig" på Moseplassen. Bildet er tatt i Angers Klev i Holmestrand på forsommeren og viser et hav av ramsløk like før den blomstrer. Både blader, løken og blomstene (vakre!) kan spises, og med olje, salt og pepper kan du lage en deilig ramsløkpesto. Ramsløken er et godt nordisk alternativ til hvitløk. Jeg har gitt planten navnet "Kongens hvitløk" fordi den vokser midt på den gamle kongeveien fra Oslo gjennom Vestfold. Jeg ser for meg hvordan kongen og hans menn har tatt seg opp den bratte skråningen mens ramsløken dufter på sitt sterkeste. Det er nesten til å bli svimmel av - så sterk kan lukten være.

På sporet etter ...

"Skriver du for DIS også", spør Brocante. Men akkurat det var en engangsforeteelse - en oppfordring virkelig tatt på sparket et par timer etter at bladet skulle vært i trykken :-)
Og grunnen til det var at jeg tidligere hadde invitert Kaskilli og Livofs til Fattighuset for å få et spark i baken til å finne ut mer om de som har bodd i huset.

En signert, uinnbundet utgave av
Dr. Graarunds holmestrandshistorie er til
god hjelp når historien skal spores opp.

Og jammen var det en øyeåpner. Varme vafler, hjemmelaget plommesyltetøy og presskaffe satte tonen, og i noen formiddagstimer tirsdag åpnet det seg et nytt univers for meg. I Digitalarkivet fant jeg ut at min farfar ble døpt to ganger - kanskje var han syk og måtte hastedøpes? Jeg fant ut at min tippoldemor (Olava Karine) var enke og jobbet som gravkone i 1900 (noen som vet hva gravkoner gjorde?), og at hele slekta kommer fra Våle på den ene siden og Sande på den andre siden. Snirklete håndskrift er vrient å lese, men de to gjestene mine tolket innskannede kirkebøker som om det var handlelister. Piger, poitibetjenter og sagarbeidere åpenbarte seg fra gamle dokumenter og ble en merkelig del av historien min. Merkelige greier. Forstår godt at folk blir hektet.

Liv og Anne-Lise og vafler servert på
kronprinsesse Märtha-fatet :-)

Det er morsomt å finne familie, men jeg har foreløpig lyst til å finne ut mer om flere av de som har bodd i huset. Om fattiglemmene, altså. Hvem var de egentlig? I folketellingen fra 1900 er det navngitt ni personer som er forsørget av fattigvesenet. De får bli mitt første prosjekt.

Fra Holmestrandiania

Men først skal jeg lage potetsalat, steike roastbiff og finne fram røkelsen. Den merkelige storfamilien skal feire første juledag i dag (12. september). Det er første gang, og jeg håper juledagen blir full av krabbefiske, bading og deilig koldtbord!

God jul, alle sammen ;-)
Og ha en fin helg. Hilsen fra Marie

Hjemmelaget røkelse av kardemomme og lavendel.

Oppskrifen finner du her.

En utfordring på strak arm

I går ble jeg utfordret av DIS Norge (slektforskerne) til å skrive en liten tekst om et familieminne til bladet "Slekt og data". Min første tanke var å skrive om en krakk jeg har arvet. Men det får bli en annen gang. Den finner jeg nemlig ikke i alt rotet etter flyttingen. Dermed skrev jeg en tekst om Fattighuset. Og slik lyder den:

Familien utenfor huset rundt 1910

Skuffer og skap er fulle. Fulle av plastbokser, av klær som passer eller ikke passer, av vakkert servise og av gode minner. Noen minner er bare mine. Andre kan jeg dele med gode venner. Eller med familien. Likevel er det ikke en enkeltgjenstand jeg har lyst til å fortelle om. Det er et hus. Et hus med en helt spesiell historie. En historie full av smerte og sykdom, vanskelige tider, men også gode stunder. Og for min del – en historie om familien min, om slekta mi. Om mennesker jeg aldri har kjent, men som er min linje bakover i historien – og den direkte grunnen til at jeg finnes i dag.

Vindushaspe

Mitt aller viktigste familieminne er huset jeg nå bor i. To store og to små flyttet i år inn i Fattighuset i Kirkegaten 7 i Holmestrand. Det store, falleferdige og fredete huset hadde vært byens skrekk i mange år. Med knuste ruter og råte til langt opp på tømmerveggen var huset omgjort fra fattighus, sykehus og gamlehjem til boliger for byens rusmisbrukere. Som lita jente hendte det at jeg fikk være med pappa på tur over gata fra farmors hus som lå vis a vis. I den gulmalte solveggen på det som da ble kalt ”Gamle gamlehjemmet” slo vi av en prat med smilende mennesker med en øl eller tre i handa. Andre dager var det bedre å holde seg borte. Da fløy det gjerne en pinnestol gjennom vinduet hvis noen fant det for godt.

Omtrent slik så jeg ut da jeg besøkte huset som liten
(kanskje litt mindre formelt kledd ...)

Hundre år før var det ekte fattiglemmer som bodde i Fattighuset. Mine tippoldeforeldre var bestyrerfamilien her, og da de var for gamle til å fortsette, tok sønnen Kristian Olaussen og hans kone Hanna Elise over som bestyrere. Mine slektsforskningsevner er helt på begynnerstadiet, så tippoldeforeldrene har jeg ennå ikke funnet navnet på.

Huset før vårt oppdrag startet

De fire siste årene har jeg og mannen min restaurert huset. Kjøpsprisen ble satt til en (1) krone, noe som forteller mye om tilstanden huset var i. Mens vi har fjernet råte, erstattet ødelagt treverk, pusset vegger, malt overflater og passet på at huset igjen har det godt, har vi stadig tenkt på alle de som har bodd i huset. Hvordan var hverdagen her i gangene mot slutten av 1800-tallet? Hvordan hadde de det, alle barna som ble født og vokste opp her? Hva spiste de? Hadde de klær nok? Og mest av alt tenker jeg på hvordan det var for bestyrerfamiliens egne barn å vokse opp side om side med foreldreløse barn og andre lutfattige sjebner.

Vinter i gata

I 1900 ble min farfar Einar Emanuel Olaussen født her i huset. Sammen med sine tre eldre søstre levde han sine første år i Fattighuset. Da han ble voksen kjøpte han huset over veien – Kirkegaten 10. Der fikk han sine tre barn sammen med min farmor Else. Og utsikten fra glassverandaen var stadig barndomshjemmet over gaten.

Hvem har hatt denne på? Skoen fant vi på loftet.

Jeg kan ikke huske at denne historien var en del av min barndom. Huset har jeg alltid hatt et forhold til – stort og fælt som det var. Mens jeg skriver dette sover min datter Maren på halvannet år på soverommet sitt (som tidligere var et kjøkken). Lillemor er dermed sjette generasjon som skal få minner fra akkurat dette huset. Og ikke fordi huset har gått i arv, som en gård ville gjort. Det var tilfeldigheter som gjorde at akkurat vi kjøpte huset. Det passet både der og da. Kanskje det var slik det skulle være?

Jeg liker å tro det.

Kunst for de store

Liten snøfnuggfugl - Morten Juvet

Det er rart hva vi trenger for å skape et hjem. Familie og venner må selvsagt til. Et bord å samles rundt, gode stoler for lange samtaler. Og i dag: Noe å henge på veggene. Det var rart å se igjen alle bildene våre etter at de har vært pakket ned siden april. Det har vært fint å bo seg inn litt, men i går og i dag kommer kunsten på plass på veggene. Fargevalg, møblering, plassering. Det er mye å tenke på. Bildet som fra dag en har vært tiltenkt kjøkkenet er Morten Juvets "Liten snøfnuggfugl". Trykket kjøpte vi for fem år siden, og hadde fast plass på kjøkkenet da vi bodde i museet. Jeg elsker bildet. Det er passe stort og et morsomt motiv. Enda morsommere er det at vi om sommeren kan komme opp på gården til kunsteren og møte snøfnuggfuglene i levende livet. Torsdag åpner Juvet en utstilling i Oslo: "Serier 1972 til 2009" i Galleri Briskeby. Utstillingen står til 11. oktober.

Gutt og hund leser - Ole Jacob Børretzen

Stua har fått besøk av Ole Jacob Børretzens lille guttunge. En gutt sitter og leser i sofaen sammen med hunden sin - en collage vi falt for med en gang. Vis a vis har den unge piken fra Astrid Skaaren Fystro kommet opp på veggen. De to ser ut til å trives i hverandres selskap.

5 år - Astrid Skaaren Fystro

Senere i dag skal de siste skuddene på stammen henges opp. Espen Gleditsch har lenge jobbet med flere kunstprosjekter knyttet til Holmestrandsfjellet. Utstillingen "Fjellet" var en suksess sommeren 2006, og tre av bildene fra denne utstillingen ble kjøpt inn da. I tre år har bildene bodd i kunstnerens atelier mens vi har ventet på at huset skulle bli ferdig til å ta imot kunsten. I går kom de endelig inn døra, og i dag skal de opp på veggen. Jeg vil prøve å henge dem slik at de speiler den ekte fjellveggen som er like utenfor vinduene her.

Fjellet - Espen Gleditsch

Enda er det mange bilder som ennå ikke har funnet sin plass. Det skal vi bruke vinteren på. Jo flere bilder som kommer opp, jo mer hjemmekoselig blir det. Samtidig har vi så vakre vegger at de også må få vise seg fram. Det skal jeg passe godt på.

Ha en fin dag!

Verdens minste galleri?

Vateret og tommestokken kom aldri i bruk.

Opp av pappeskene dukket det i dag opp kunst. Lillemors bilder kom opp på veggen i en fei. Med hammer - som visstnok er "pappasin" - og en neve spiker, krøp vi opp fra verktøyrommet inn på jenterommet. At ikke ettåringer også kan spikre i veggene ble det utvist liten forståelse for, men en rekke "uff uff" og "au au" overbeviste til slutt. Fem innrammede illustrasjoner er klippet ut av barnebøker vi har to av (hurra for Mammutsalg). Noe rød løper har vi ikke, men en liten lysblå fillerye gjør jobben.

Ting tar tid når man ikke vil ha hjelp.

På to-gode-naboer-vis fikk vi lagt den ut foran bildene. Og utstillingen kunne dermed tas i bruk. Et par av bildene er hentet fra Toril Koves bok "Min bestemor strøk kongens skjorter", en helt fantastisk morsom bok. De andre tegningene er nennsomt klippet ut av "Happy Birthday" skrevet av Trude Marstein og illustrert av Eldbjørg Ribe.

Hmmm.. Interessant utstilling ...

Kunst for voksenveggene får vente til i kveld. De bildene krever vel at både vateret og tommestokken får være med. Det har vi ikke tid til nå - sola skinner jo!

Ha en glimrende dag!