Å nesten dø for en syrinkvist

Som mange nok har fått med seg, er det ikke slik at det finnes en eldgammel, veletablert og bugnende hage utenfor Fattighuset. Det er mer som et ujevnt drag av leire, som sakte, men sikkert blir mer ryddig og beplantet. Derfor er det selvsagt ingen femmeterhøye velduftende syrinbusker å plukke av for å fylle vasene. Det betyr rett og slett at jeg må ut på jakt når sesongen nærmer seg.

Dessverre må hus av ulike grunner rives. Noen brenner eller ramler ned av seg selv. Heldigvis finnes det steder der hagen får stå urørt selv om huset er borte. Slik er det i gata vår. Da jeg var liten brant et fantastisk koselig gammelt hus, og det ble aldri bygget opp igjen. (Huset til venstre for kirken på bildet). I vår tok jeg noen runder med hagesaksa for å fjerne en del selje- og ospepisker som var i ferd med å ta over området. Nå er det litt bedre å bevege seg i den gamle hageskråningen, dog fortsatt litt uoversiktlig og rotete. MEN - verdens nydeligste hvite syrin holder hus i hagen. Jeg beskar den en del mens jeg holdt på i vår, og nå blomstrer den voldsomt. Jeg har plukket flittig. Syriner er fantastisk sjenerøse blomster i buketter, men de overlever ikke særlig lenge inne. Alt er forgjengelig.

Lenger opp i gata ligger hagerestene etter husene som måtte bøte med livet da Holmestrandstunnelen skulle bygges på begynnelsen av 1980-tallet. Lys lilla og dyp fiolett står syrinene på rad i den skummelt bratte hellingen. Det var her jeg holdt på å dø en dag denne uken. For umiddelbart etter jobb måtte jeg bare se om jeg fikk tak i noen kvister. En haug med snøballbusker står i veien, og jeg hadde verdens enkleste sandaler på meg. Når jeg så har klatret opp i en syrin (blomstene var altså bare på toppen, kan tenke!) og bare har en liten pisk av en gren å holde meg i, skjer det. Jeg strekker meg laaaangt for å nå en syrinkvist med dyplilla blomster. Får tak, vagler på grenen, mister ballansen og snurrer rundt. I forfjamselsen kniper jeg igjen øynene, håper på det beste, ramler på rattata ned skråningen - med et lite kutt på leggen og et rødt kinn. Men i hånden tviholder jeg fortsatt på en kjempegren med syriner. Treet bøyer seg utålmodig ned mot meg, stiv i ryggen. Men jeg får gevinsten, bukserer meg tilbake ut i gata - og får laget buketten. Hvem trenger vel syriner i egen hage når de er så sabla lett tilgjengelig?

:-)

Lørdag og hurra til alle!

Marie