Nå er det stadig færre dager igjen til jul. Og heldigvis stadig færre oppgaver som står igjen til jul. Men det blir også stadig mørkere, for snøen uteblir her i Holmestrand. Det er selvsagt behagelig med varmegrader, men vått og skittent føre er dårlig oppladning til julefeiringen. 
Dermed har vi plassert enda mer lys i adventsvinduet vårt i kveld. De små mummiliknende sinkhusene lyser fint i vinduskarmen, og viser vei for den som måtte komme på besøk :-)
Blodrøde hjerter med snøfnuggprikker er årets nye julepynt. Den står godt til de julerøde bjellene med prikker fra i fjor, og skal få være i kalendervinduet gjennom hele jula. Noe av den andre pynten må nemlig ned på julaften for å få være med på juletreet.
Blogging midt i håndballkvartfinalen er kanskje ikke helt ideelt. Konsentrasjonen er ikke helt på topp, for det er spennende å følge med på om Norge klarer å slå Kroatia. 
Etter årevis med hvit og sølvfarget jul, er det deilig å introdusere litt rødt igjen. Jeg ser trenden går mot blått og rosa, men akkurat der er jeg ikke ennå :-)
I bokhylla på biblioteket vårt har vi en rekke gamle familiebibler. En av disse har tilhørt min oldemor Hanna Elise, kona til han med stempelet bak luke nummer tre. Dette er en utgave av nytestamentet fra 1875, og ble gitt til Hanna på hennes konfirmasjonsdag 1. oktober 1876. Jammen lurer jeg på hvordan den dagen ble feiret! I boken har hun med årene skrevet ned navn og fødselsdato på sin mann og sine fire barn. Etterhvert har min farmor fylt ut dødsdatoer på de fleste av dem. 
I den eldste av bøkene, også det et nytestamente, ligger det en liten blondekrage og flere bilder av fjerne og avdøde slektninger. Boka er fra 1861, men fotografiet av mannen du skimter på bildet ble tatt i St. Petersburgh i 1855. Den lille jenta het Aagoth og døde allerede da hun var 11 år. Det står bak på fotografiet, og den lille teksten er så usigelig kort og trist. "Tante Aagoth døde 11 år gammel i 1910, og var søster av mor Josefine", har min farmor skrevet. 
Josefine Helmina Jensdotter fikk en av bøkene til minne om sin første nattverd i 1896. Josefine var egentlig svensk, så nytestamentet hennes er trykket i Sverige. Hun giftet seg med svenske Otto Enarsen fra Blekinge, men han døde allerede da han var 32 år, etter å ha kommet til Norge som steinhugger. Da satt Josefine igjen med de tre barna Else, Sigrid og Ingeborg. Siden møtte hun Ole Anton Hansen, giftet seg med ham, fikk sønnen Per, og levde videre bare et steinkast fra huset jeg sitter i nå. 
Tre røde, gode bamser har gjemt seg bak den 11. luka i adventskalenderen vår. Hele gjengen kommer fra Sia, og kan godt få sybolisere at vi i dag har tent det tredje lyset i adventsstaken. De tre bamsene får henge på en av de små sypressene. Siden de har tykk pels, tåler de sikkert trekken i vinduet også!
Bamsene i dag fått navnene Milly, Molly og Ole Brumm, og er vel årets eneste nye julepynt. Det får holde med tre minbamser - det er jo snart jul, og da må alle andre nyinnkjøp legges under juletreet :-)
Endelig lørdag, selv om dagen må brukes til komplett uplanlagte aktiviteter. I går røyk det en del på bilen, så nå venter vi i kø på verkstedet. I mens har vi lånt en bil for å låne svigermors bil i Oslo en ukes tid. Dermed er det biltur på planen istedenfor forberedelser til jul og morgendagens barnebursdag. Da er det en fin start på dagen å henge opp vakre metallhjerter i de mørke kvistene over vinduet. 
Og alle hjerter gleder seg! Stjerner og hjerter er vakre julesymboler, og disse nette hjertene minner om at både julen og jorden er skjør. Ta vare på hverandre og andre. En kollega av meg gir alltid like mye til Frelsesarmeen som familien bruker på å kjøpe julegaver. DET er en virkelig god julegave det!
En ivrig 4-åring forteller stolt at i dag kan mamma komme og se hva som er i vinduskalenderen. Tenk, i dag var det visst hennes tur til å pynte, mener hun. Deilig flirete ble vi voksne da. Hun gleder seg over kalenderen og ville bidra med den nye dokka hun fikk av tante til bursdagen. 
En del annet lekkert leketøy har også blitt plassert i julevinduet - og dette blir jo bare superkoselig. En samfunnskommentar til interiørblogghysteriet, kanskje?
Det er mulig dokka forsvinner allerede i morgen, hun må jo lekes med. Og dessuten trekker det stygt fra det store gangvinduet :-)
I en kasse i stua har vi gamle postkort fra Holmestrand. Mange av dem forteller unike historier om en tid som har vært. Hus som er revet eller brent ned, hus som har stått i veien for veiutbygging eller større bygninger som skulle ha plass. Bare i gata vår er det mange hus som har mistet livets rett siden jeg var liten. 
Bak luke nummer åtte har jeg satt flere av disse kortene under en glassklokke. Glassklokka lager en morsom ramme om motivene, og siden dette er en adventskalender, har jeg plassert et gammelt kort med kirken på midt i klokka. 
