Siden vi har en av de minste villahagene i verden, og den ligger rett ut mot (den stille og rolige) veien, har vi nå tegnet, planlagt, bygget og malt en levegg. Den skal både gi oss litt le og skjerming for innsyn, og være et fint skille mellom den grønne hagen og den (etter hvert) steinlagte plassen mellom huset og uthuset. Leveggen er superenkel, ingen krumelurer eller dill av noe slag. Akkurat slik jeg liker det. Passer nok god til huset også, siden det er stramt og enkelt.
Selv om hagen nå er delt, virker det som om den ble større. Rart det der. Nå som leveggen er malt rød, er det enda mer inspirerende å få malt uthuset. Det er nyvasket, og ser nesten nymalt ut - men gult :-) Og det er snart en saga blott!
Ved leveggen har vi nå plantet en klatrerose på hver side av gjennomgangen. Det er klassikeren New Dawn, som skal blomstre hele sommeren og høsten og strekke seg opp mot fire meter i høyden. Det er jo kanskje litt i høyeste laget - men jeg kan kanskje klippe den for å holde den i sjakk? Roser vet jeg ingenting om, så dette blir veldig spennende. Utålmodig som jeg er, synes jeg jo de er veldig korte. Men om et par år, har de sikkert klatret litt både i høyden og bredden.
Blomstene er blekrosa, og kommer til å synes godt på den mørkerøde veggen. Tenk for en blomsterprakt det vil bli! Som vi gleder oss til dette.
Bak leveggen, ligger sorgens kapittel. Der er det pukk, subbus, stein og plank. Og en sørgelig unskyldning for et hagemøblement. Men det kommer seg! Den 400 kilo store trappesteinen kom på plass fredag. Det er en av grunnmursteinene i det gamle trappehuset vårt som ble revet. Steinen er enorm, og ligger nå her til evig tid. Rundt den skal vi legge stein, bare vi får bestemt oss for hva vi vil legge og kan spare litt penger til oppgaven.
Ha en fin mandag!
Marie
