Splitter ny kloakk

Hurra, vi bruker penger på å grave ny kloakk. Det er MORO det! Samtidig har vi tømt uthuset slik at vi kan få støpt gulv der inne. Vår nye pelletsfyr i uthuset skal stå støtt.
Tor rørlegger måtte banke seg gjennom voldsomme grunnmurer for å få trukket nye rør. At grunnmuren på det lille uthuset skulle være dypere enn én meter hadde vel ingen av oss trodd. Og til slutt måtte den også slås hull på. Det ble rett og slett for dypt å grave seg under. Nå håper vi bare kommunens kloakkprosjekt ikke graver oss inne. Det hadde vært kjipe greier, det.

Pipemurene neste

Huset i Kirkegata har fire store piper. Etter at feiermesteren har vært innom, ser det ut til at det først og fremst blir aktuelt å fyre i en av disse. Heldigvis ligger denne pipa sånn til at det kan bli ildsteder både på kjøkkenet og i stua i to av leilighetene. Likevel må må murene på alle pipene få en skikkelig håndsrekning. Bildene viser den sørgelige tilstanden på to av 16 pipemurer. Nå er vi ferdig å fjerne all den løse pussen, så nå kan mureren sette igang med jobben sin. Vi gleder oss. Det kommer til å bli innmari fint.

Noen har pusset opp før oss

I 1909 var byens fattighus i en heller sjaber forfatning. I følge lokalhistoriker Gunnar Graarud var vinduene utette og veggene fulle av vegglus. Husets atmosfære blir rett og slett beskrevet som "illeluktende". Året etter blir det satt igang en større reperasjon og oppussing. Spesielt er det værelsene mot syd som får nytte av arbeidsinnsatsen. "Virkelig tiltalende og appetittelige", skal de ha blitt. Samtidig forandres navnet på bygningen fra "Fattighuset" til "Gamlehjemmet", som ble skrevet over inngangsdøren med gylne bokstaver. Tidligere bestyrer av Fattighuset, politibetjent Kristian Olaussen, ble nå ansatt som bestyrer av gamlehjemmet. For det fikk han "fritt hus, to rum og kjøkken, lys og brendsel samt kroner 20 per år."
Jobben som ble gjort i 1910 og de påfølgende årene var et stykke skikkelig arbeid. Det ser vi nå som vi jobber oss gjennom huset. Samvittighetsfullt har bestyrer og håndverkerne fått mye ut av pengene. Listverk er rikt profilert i ekte sveitserstil, noe som riktignok har skjult den spesielle rappingen som er i andreetasje.
Vedlikeholdet som er gjennomført de neste hundre årene kan vi vel dessverre ikke snakke like varmt om. Om ikke det var vegglus da vi overtok, var det mye annet rart å finne.


Way back in 1909 things were in pretty bad shape in the poor house. The following year it was decided to give the house a face lift. Lice in the walls and draughty windows were fixed, and the south facing rooms became really nice. At the same time the name was changed from "The poor house" to "Old folks home". The new name was written with golden letters over the door.

Husordensreglene bør følges!

En plakat på veggen i gangen forkynner husordensreglene som skulle sørge for et godt liv i Kirkegaten 7. Her kommer et lite utdrag:

• Tøy bør ikke henge ute på søndager og helligdager.
• Trapperom og fellesrom plikter leieboerne å holde rent og ryddig.
• All søppel pakkes godt inn og legges i anviste beholdere og stativer. Store esker og lignende bringes direkte til søppelbil av leieboeren selv.
• Det må ikke brukes annet papir enn klosettpapir til klosettene. Stoppekranen for klosettet reguleres ned slik at sus i rørene unngås.
  

Det er uvisst hvordan badet kunne ende opp som på bildet dersom leieboerne fulgte kommunens regelverk. Kanskje noen var litt lemfeldig med statuttene?

Den kjipe hverdagen

Vel kommer vi begge fra hver vår steinhoggerfamilie, men det begynner å bli noen generasjoner siden. Markus med slegga og Kjell-Einar og Marie som bærer stein er en del av den kjipe hverdagen når et gammelt hus skal restaureres. Drømmen om et Bonytt-lekkert hjem virker ganske så fjern når steinstøvet står rundt ørene våre. Likevel: For hver stein som bæres ut, blir det en mindre inne på badet. I morgen tidlig kommer rørleggeren igjen. Heldigvis.


We are both from families of stone masons, but that is some generations ago. Markus with the sledge hammer and Kjell-Einar and Marie carrying gravel, dirt and stones is a part of the boring side of renovating the house. The idyllic "House and Gardens"-home we dream of seams quite far away when the stone dust flies around our heads in the bathroom to be. Tomorrow the plumber is back. Horray!

Årets kupp!

Det er "dejlig" å være norsk i Danmark, det skal være sikkert og visst. Etter å ha trålt rundt i antikvitets- og brukthandlere et par uker, kom vi over en kasse full av de lekreste dørhåndtak. Akkurat slike som vi trenger til dørene våre. Sju komplette par, alle ulike, er hentet hjem til Norge. I tillegg fikk vi med et par messingslåer til skapene i gangen. Og fra å koste 500 kroner paret, ble prisen på hele herligheten 1000 danske kroner etter å jabbet lenge med eieren av butikken. En dansk onkel som i årevis hadde jobbet på Holmsbu ble lenken til hans barndomsminner i Oslofjorden, noe som igjen resulterte i den mer enn hyggelige prisen. Litt flaks skal man ha! Da mangler vi bare dørene, haha.


What luck! Our trip to Denmark resulted in lovely door handles and other brass features for our old doors. The nice antique man gave us a very good price when he found out we were from Holmestrand. As a child he had his summers in Holmsbu, on the other side of the Oslofjord, with his uncle. His childhood memories was our luck. Lovely stuff. All we need now are some more doors, haha.

Luksusbadet

Det kan være regelrett nedslående å ta en titt inn på badet i første etasje. Makan til ruskete rom skal en leite lenge etter. Men nå som rørene er på plass i bakken, er det ikke lenge før det skal støpes gulv, legges fliser og paneleres på veggene igjen. Et luksusbad (eller ihvertfall et enkelt, rent og pent et) er ikke langt unna. Vi holder dere oppdatert når det skjer noe mer i spaavdelingen :-)

Luxury bathroom. It´s down right depressive to peak your head through the bathroom door on the ground floor. Gravel and dirt dominates our spa dream. How rude! But the piping is done, so the bathroom is coming on.

Kjære dynga ...

Dynga på Nordre Foss har blitt som en nær venn av familien. Vi har ikke lenger tall på hvor mange tilhengerlass med søppel vi samvittighetsfullt har sortert og kjørt opp til Gullhaug. Stadig rydder vi inne og ute, og med jevne mellomrom samler det seg på forunderlig vis søppel foran huset.
På dynga er det en egen stemning. Alle som er der ser ut til å elske det! Her prater vi skit og skuler på hverandres lass. Nesten hver gang finner vi noe fint å ta med oss hjem igjen. En barnegyngestol, en voksengyngestol, en amerikakoffert og finfine kasser til verktøy har funnet veien hjem til oss. En merkelig måte å rydde på, men ganske så deilig.