Pai, hage og gode venner

Ennå har vi den første frostnatta foran oss. Det passer bra. For selv om alt regnet har gjort det vanskelig å klippe gresset i noen uker nå, ser det faktisk fortsatt ganske hyggelig ut i hagen vår. Oktoberblomstene står i full blomst og hentes stadig inn til nye buketter. Det gjør også mine hvite, svevende meterhøye cosmos. I sørveggen har syrinhortensiaen rødmet, og de hvite blomsterklasene er tunge og lyserød i den lave høstsola.


I kveld skal jeg ha fire flotte damer på besøk. Friske blomster skal hentes fra hagen og settes i nyvaskede vaser. Damene fortjener kun det beste. Dermed høstes det fra årets grønnkålavling. De irrgrønne bladene kokes i 20 minutter, tørkes så vidt og brukes i en nydelig pai. Grønnkål og håndplukkede kantareller skal få godgjøre seg med salt bacon, meierismør og brune egg fra lokale høns. Jeg må passe på at det blir nok av det smøret. Det er jo fryktelig slankende, vet dere. Og oppskriften finner dere her.

Det er rart hvor lave skuldre jeg kan få av den lille hagen min. Det går fint an å rusle rundt der en hel dag. Avblomstrede blomsterhoder bør klippes av for å fremme fortsatt blomstring. Andre planter skal rives opp og bæres langt av gårde. De har nemlig sneglene (ikke mordersneglene heldigvis) tatt for seg av. Bladene er hullete og blomsterknoppene sier takk for seg før de rekker å tenke på å folde seg ut med kronbladene mot solen. Vekk med dem! De skal erstattes av blomsterløk. For nå begynner planleggingen av neste vårs blomsterflor. I år hadde jeg 18 vakre og store lillafargede allium. Lubne fargeballer på slanke mørkegrønne stilker svevde over blomsterbedene. Til neste år blir det flere. Og jeg flytter dem nærmere husveggen, slik at ikke regnet tar dem, som i år.


Mens jeg rusler rundt i hagen og koker i hop planene for neste sommer, spiser jeg de siste tomatene . Et par gule squash er modne, det er også de siste rødbetene. Lykken over å ha fått til noe så inni hampen kortreist som kan spises, er stor. Å ha grønnsaker og blomster hulter-til-bulter er jeg også fornøyd med. Noen ganger går jeg tur forbi hagen for å se hvor fint det har blitt. «Oioioioi», sier jeg til meg selv. «Her var det jammen vakkert.» Og så humrer jeg godt av min egen naive selvopptatthet. For den barnlige gleden over alt som vokser og gror er jeg jammen glad jeg har.

Blir det opphold noen dager til, skal jeg klippe plenen også. Det er fryktelig kjedelig, men det tar seg jo veldig godt ut, da.

Hei og hopp fra Marie :-)