Det er virkelig ikke en eneste vinkel som er 90 grader i dette huset. Jernbanen som har dundret forbi de siste 130 åra, har ristet huset helt ut av form - men det har nok satt seg godt nå. Vater får vi sjelden bruk for, men i det siste har vi hentet det fram likevel.
Den store oppgaven om dagen er å liste vinduer i første etasje. Alle listene må tilpasses, for takbjelkene stikker ned i listene. Det ler vi godt av, men mormor som skal flytte inn her, lurer veldig på hvor det skal bli plass til gardinstenger :-)
Dette vinduet, som tilhører det rosa gjesterommet og vender ut mot Bekkegata, har hele to takbjelker som forstyrrer. Da fattighusgubben lå nede for telling her en dag, måtte jeg være håndlanger for faren min. Vi målte, sagde, målte igjen, sagde igjen, regnet og vurderte. På ett eller annet magisk vis gikk det helt greit til slutt. Men etter at vinduet er malt må det nok til en del akryl og kitt.
"Maleren er snekkerens beste venn", sier faren min. Og det har han rett i. For oss amatørsnekkere er det fint å kunne amatørmale litt etterpå. Og fylle sprekker med husfiks, akryl eller sparkel. Resultatet blir så bra. Gleder meg til å vise bilder av ferdigmalte vinduer!Ha en fin dag!
Marie
