Rosa på kvisten

Kan det bli liv i disse syrinkvistene, mon tro? Nå henger splitter nye rosedekorerte påskeegg pent i det store vinduet ut mot gata. Enkelt og grei påskepynt.


Men tenk om syrinkvistene skulle finne på å blomstre? Det hadde vært toppen av vårfornemmelse (og starten på vårens intense kløe i nesa ...). Jeg krysser fingrene!


Ute sildrer det fra taket. Snøen er på vei ned, og tørr asfalt dukker opp her og der. Da drømmer jeg om tøysko og kritt og paradis og hestehov og en kopp te i solveggen. Bypåsken lokker bare denne uka er over. Jeg håper sola er på lag og jager snøen vekk. Raskere, raskere, raskere.

Oioioi, for et liv!

Jaja, det er nok mer oioioi for et arbeidsliv enn hjemmekos for tiden. Toril A. lurer på hvor jeg jobber. Dagens innlegg er helt i stil med jobben. Jeg er redaksjonssjef for kultur og helgestoff i Tønsbergs Blad. I tillegg jobber vi akkurat nå med et ekstraprosjekt om klimajournalistikk. Det tar tid, men er veldig moro.


Likevel har vi rukket å skape litt nytt liv på hjemmebane. Sommerens frø ble satt i jorden i klimavennlige, håndlagede potter i avispapir. Det er enkelt å lage pottene av remser med avispapir som rulles rundt en tom dorullhylse. Endene brettes inn, og trykkes flat med en butt gjenstand.


Da jeg var i Edinburgh sist uke kom jeg over denne supersøte "fyrstikkesken" i butikken The Red Door. På hver fyrstikk er det limt på flere urtefrø. Tilsammen blir fyrstikkeskefrøene en liten urtehage. Håper jeg.

Pottene blir til kompost når de plantes ut i hagen. Deilig tanke!

Vi har rullet papirpotter, fyllt med jord og stukket urtefrø, solsikkefrø, squashfrø og tomatfrø i pottene. Nå vanner vi og venter.

Sjokoladeisbokser kan brukes til mangt.

Ha en finfin fredag!

Marie

PS: Lenke til den uferdige bloggen med klimaprosjektet vårt

Gult og grønt

Tålmodig venter lille pipp ved vinduet. Kommer ikke påsken snart, lurer hun på. Det gjør vi andre også. Og gleder oss som barn.


For påsken lokker på våren, og når sola skinner ute, skinner vi litt ekstra her inni stua. Tryll, tryll. Noen få påskeliljer på plass.


Tryll, tryll.
En harepus har kommet innom med sukkertrukne sjokoladeegg fra storbyen.
Tryll, tryll.




Noen keramiske egg i en bolle. Da kan påsken komme. Så tidlig er det selvsagt ikke lov å pynte til påske. Men vi spiser nok opp sjokoladeeggene i løpet av dagen, og de keramiske eggene er vel strengt tatt helårsegg?



Dessuten synes jeg påsken kommer og går før jeg får sukk for meg. Derfor tjuvjukser jeg litt :-)

God søndag!

Fotosafari i Edinburgh

Morgen bak gardinene. Sola er oppe, men bak tunge, draperte hotellgardiner er det fortsatt mørkt. Tre dager på jobb i Edinburgh er nøye dokumentert gjennom iPhone-app-en Hipstamatic. Fantastisk fotoeffekt, fantastisk by. Velkommen til en lyntur gjennom skottenes hovedstad.

Lat morgen før møte, møte, møte. En kopp te til er det tid til.

Utsikt fra hotellrommet. North bridge og Balmoral Hotel.

Avansert beplantning i kasser.

Edinburgh Castle, gamlebyen og blå himmel.

Ut på tur.

Propaganda med stil.

Trappen mellom Royal Mile og Victoria Street (bra shopping!)

Edinburgh er vintagebyen.

Stille og rolig.

North Bridge.

Nybakt loff og oldtidsmarmelade

Alt det dette huset er gammelt. Møbler, dører, tak, vegger og gulv. Til og med fattighusgubben begynner å dra på åra (hoho - han er selvsagt alene om det!). Likevel er alt dette for ungt å regne når jeg nå har laget oldtidsmarmelade. I den nye nærbutikken på Torvet fant jeg store, gule og velduftende kvedefrukter. Mann og kone bak disken mente at det beste var å vaske, skjære opp og spise som de var. "Javel", tenkte jeg, og ruslet hjem med to store kveder i posen.


Etter en tur på nettet fikk jeg helt andre tanker. "Ikke spiselig i rå tilstand", sto det. "Fantastisk når den er varmebehandlet". Dermed gikk jeg igang med marmeladeprosjektet fra fortiden. For kvedefrukten er "oldtidsfrukten nordmenn glemte, men som stjernekokkene elsker! Den er nærmest uspiselig som rå, men når den varmes opp, kommer en myk og søt smak frem". Slik beskrives den på nettsidene hos Bama.

Kvede hadde altså sin storhetstid i oldtiden, og var visst også en hit i middelalderen. Den store, klumpete frukten var en av de aller første fruktene menneskene lagde marmelade av. Like etterpå fant vi opp appelsinmarmelade (som skulle vise seg å bli en langvarig suksess ...).

Jeg brukte denne oppskriften som jeg fant på matoppskrift.no:

Kvedemarmelade

• 1 kg kvede
• 1 kg sukker
  (Dette ble litt vel mye sukker)

• Vask og skjær kvedene i biter.
• Fjern kjernehus og kjerner, men la skallet være på.
• Ha frukten i en kjele og hell vann over til det dekker.
• La frukten småkoke i 20 minutter til den er mør. (Sil vannet av og bruk det til kvedegele.)
• Mos frukten.
• Vei mosen.
  
• Bruk samme vekt sukker.
• Ha mosen i kjelen og kok opp.
• Tilsett sukker og kok videre til mosen tykner, mens du rører hele tiden.

Ha marmeladen i nydelige glass og bak et fantastisk brød. Dette er vel en passende aktivitet for ekte kjerringer på kvinnedagen? Jeg trekker i hvert fall i røde strømper og åletrangt skjørt på jobb i dag.
Det beste fra alle verdener får være godt nok!

Grattis med dagen, alle damer :-)

En leksjon i dumskap

Hm... Det var et lekkert pledd, tenkte jeg. Jeg var 20 år, hadde lomma full av studielån og hadde kommet meg til Ikea. Målet var et par lekre ting til min nyslåtte tilværelse som student i oljebyen Stavanger. Selvsagt bør man fylle en ti kvadratmeter stor hybeltilværelse til randen - ingen diskusjon om den saken. Dessuten var det jo plass til en del i det halve kjøkkenskapet jeg hadde fått tildelt på studenthjemmet.


I en kurv lå tidenes største stabel med strikkepledd. Hvite, rutete pledd. I bomull. Det varmer dårlig, sa jeg til meg selv - bruk pengene på noe annet. Men lekkert var det. Det slapp liksom ikke helt taket fra ønskelista. Det var da jeg kom på den geniale ideen: "Du kan jo bare strikke deg et pledd", sa den lure stemmen inni hodet mitt. "Hvor vanskelig kan det være? Noen rett, noen vrang - og vips er jeg den stolte eier av et kremfarget ultravarmt ullpledd ingen har maken til".


Slik tenkte jeg. Spesielt husker jeg at "vips" ble et viktig ord i denne sammenhengen. Vips hadde jeg kjøpt garn. Vips hadde jeg satt igang. Og vips skjønte jeg at med dette var all "vips" over for denne gang.


Jeg hadde nemlig ikke strikket siden jeg var 12 år. En gryteklut hadde kanskje vært en start. Men neida, ambisjoner og pågangsmot dro meg inn i verdens lengste håndarbeidsprosjekt. Ti rette og ti vrange ble min følgesvenn hele det første året på høyskolen. Muligens gikk det et par uker inn i det andre året også. Heldigvis var jeg så lur at jeg forsto at jeg ikke skulle legge opp tusenmillioner masker på en gang, og bestemte meg raskt for å strikke ti og ti ruter. Lange remser med perlestrikk i hver ende strakk seg ut av strikkepinnene. Til slutt hadde jeg mange nok til å sy dem sammen til et stort, glovarmt og enestående pledd. Til den nette sum av 850 kroner (bare i garn). Hva jeg hadde i timen, kan jeg kjapt regne ut. Det blir vel null, det! Moro var det, og jammen ble ikke armene også ødelagt. Dermed er strikkeprodusjonen nå på en gryteklut i året, slik at senebetennelsen ikke skal få grobunn.


Men det var verdt det! Strikketøyet var med hjem til Holmestrand i jula, til Trondheim til nyttår, til Spania i februar, til Italia i juli. Senere har det varmet knær både i Flatanger i Nord-Trøndelag og i urbane Oslo. Nå har det slått seg til ro her i huset, og er i bruk hver dag. Av en eller annen ironisk grunn har noen i ettertid også gitt meg bomullsutgaven fra Ikea. De kler hverandre, men kjærlighet og tålmodighet er det bare et av teppene som kan by på :-)

Ha en fantastisk solrik og iskald lørdag. Med 13.5 minusgrader i solveggen, er jeg ikke i tvil om det er lov å ta enda en tekopp under superpleddet før vi må ut og drikke kaffe med gode venner. Fin helg ønskes alle!

Hilsen Marie

PS: Kanskje var ikke dette en leksjon i dumskap likevel? Selv om jeg ikke sparte en eneste krone på å strikke det selv, er det jo veldig stas nå, da...

Varm klode og kul globus

Denne uka går det helt i ett på jobb. Kultur på dagtid og klimajournalistikk på kveldstid. Hektisk, men moro. Oppussingen får vente til deadline er forbi. Lillemors loppekjøpte gamle globus er et godt symbol på hva vi må sørge for å ta vare på før det er for seint. Vi har kvitta oss med en bil, begynt å fyre med pellets og kildesorterer for harde livet. Likevel kan vi jo gjøre enda mer for å bidra til utslippskutt.


I mens snurrer vi kula og gleder oss over de vakre fargene, den kule designen og de utgåtte landene som fortsatt finnes på den gamle, politiske globusen.

Ha en fin dag! Kanskje du skal ta bussen til jobb i dag?

Marie

Fem år med restaurering feires

Løkkegaden (nå Kirkegaten) med Fattighuset til høyre.

Det er 1. mars. Februar og olympiske leker er over. Ingen grunn til å ligge på latsiden lenger, med andre ord. Den olympiske hvilen innvilget permisjon fra restaureringsjobbing, men nå er det vel bare å trekke i kjeledressen igjen.

I dag er det akkurat fem år siden vi kjøpte Fattighuset for 1 krone. Fem år går skremmende fort, men jammen har vi fått gjort mye. Det har vært lange dager, sene netter, hektiske helger og mange tunge løft. Noen søvnløse netter har også dukket opp.

Det er utrolig tilfredsstillende å rusle rundt i huset nå. Grusom lukt og markspist tømmer er borte for godt. Nå bør vanlig vedlikehold holde huset oppe de neste hundre årene.

Vakre, gamle farger har kommet til sin rett. De mørke gulvene binder rommene sammen. Det knirker litt her og skriker litt der, men det er en fin ro over huset. All lidelsen som har vært her i Fattighuset i snart 250 år er en del av historien, og skal ikke glemmes. Men i dag kan huset puste ut. Og vi også.

Foto: Anne Charlotte Schjøll, Tønsbergs Blad

Alt arbeidet som måtte til for at huset ikke skulle ramle sammen er gjort. Fortsatt står det oppgaver foran oss, men det er småtterier i forhold til det vi har klart å gjennomføre. Vi hadde aldri klart det uten fantastisk innsats fra venner og familie, tusen takk!. Jammen synes jeg det er littegranne "hurra for oss alle" i dag :-) Vi feirer med en kake! Takker også alle som leser bloggen og som kommenterer det vi skriver om.

Kommentarene er gull verdt - takk for det også :-)

Marie