Grusomme, men inspirerende bilder

Det er et enormt spenn mellom de gode og de litt mer slitsomme dagene for den som eier et gammelt og pil råttent hus. Heldigvis er det aller, aller flest av de virkelig gode dagene.

I morgen starter vi restaureringen av et nytt rom (skal vise fram det i morra), og de siste ukene har vi brukt på å finne inspirasjon til å gyve på igjen. Etter fem år er vi helt ferdig med 15 rom. I tillegg er huset tatt utvendig, både tak og vegger.

Noen ganger er tanken på det som står igjen tung, men da hjelper det med en kikk på bildene som viser hvor ille det egentlig har vært. I dag er det ikke noe råte igjen i huset. Det er godt å puste her, godt å bo :-)


Fotografiene vi tok for å dokumentere skadeomfanget er nesten til å grine av. Riksantikvarens første befaring konkluderte med at "her er det bare å male". Det ler vi faktisk hysterisk av fortsatt. Litt galgenhumor kommer jo godt med! En runde i huset i dag vitner om at vi har lagt ned ganske mange timer. Mange tusen timer, og mange flere enn vi har foran oss. Hurra for det!


Da er vi altså klare til nye oppgaver - men aller først blir det lørdagsformiddag i byen, med bruktboksalg, eventyrstund, eggleting, børekspising og skravling med kjente og ukjente. Litt byliv er en fin start på helgen.

Ha en fin fredag - og en super helg!

Marie

Fem år med restaurering feires

Løkkegaden (nå Kirkegaten) med Fattighuset til høyre.

Det er 1. mars. Februar og olympiske leker er over. Ingen grunn til å ligge på latsiden lenger, med andre ord. Den olympiske hvilen innvilget permisjon fra restaureringsjobbing, men nå er det vel bare å trekke i kjeledressen igjen.

I dag er det akkurat fem år siden vi kjøpte Fattighuset for 1 krone. Fem år går skremmende fort, men jammen har vi fått gjort mye. Det har vært lange dager, sene netter, hektiske helger og mange tunge løft. Noen søvnløse netter har også dukket opp.

Det er utrolig tilfredsstillende å rusle rundt i huset nå. Grusom lukt og markspist tømmer er borte for godt. Nå bør vanlig vedlikehold holde huset oppe de neste hundre årene.

Vakre, gamle farger har kommet til sin rett. De mørke gulvene binder rommene sammen. Det knirker litt her og skriker litt der, men det er en fin ro over huset. All lidelsen som har vært her i Fattighuset i snart 250 år er en del av historien, og skal ikke glemmes. Men i dag kan huset puste ut. Og vi også.

Foto: Anne Charlotte Schjøll, Tønsbergs Blad

Alt arbeidet som måtte til for at huset ikke skulle ramle sammen er gjort. Fortsatt står det oppgaver foran oss, men det er småtterier i forhold til det vi har klart å gjennomføre. Vi hadde aldri klart det uten fantastisk innsats fra venner og familie, tusen takk!. Jammen synes jeg det er littegranne "hurra for oss alle" i dag :-) Vi feirer med en kake! Takker også alle som leser bloggen og som kommenterer det vi skriver om.

Kommentarene er gull verdt - takk for det også :-)

Marie

En kirkedør på veggen, eller?

En gave med svung!

En stund før vi flyttet inn i Kirkegaten, fikk vi en merkelig gave. Gode venner på bryggekanten hadde en mer enn merkelig dør de ville gi oss. En bitteliten, værbitt dør hadde stått lagret i årevis. Ingen vet hvor den kommer fra. Nå henger den på veggen hos oss, og er flottere enn noe annet kunstverk.

Midt på veggen. Midt i huset.

På baksiden har døra en firkantet speile, mens fronten har en speile formet som en gotisk bue. Rett over buen står et lite metallskilt med tallet 19 på. Vi lurer veldig på hvor døra kan ha stått. Buen minner om noe som ville bli brukt i en kirke eller et annet religiøst bygg, men det kan jo være noen som bare har fått pyntesjuka og flottet seg litt. Størrelsen er også veldig uvanlig. Omtrent 1.60 meter høy og en halv meter brei. Folk var jo lavere før i tiden, men dette er jo veldig lavt?



Hvis noen har noen tanker som kan kaste lys over opprinnelsen, hiv dere på e-posten eller i kommentarfeltet. Hvis noen bare vil si hvor fin døra er, er det også veldig hyggelig, hehe.

Ha en fin fredagskveld!

Marie

Møblering av verdens lengste rom

Hest er best, ingen protest

Hvordan i alle dager kan vi møblere en gang som er 18 x 2 meter lang? Store deler av gangen har gamle, plassbygde skap på den ene siden. Akkurat der blir det nok for trang for møblering. Men i enden av gangen, der hvor julevinduet var, finnes det plass til et bord og en stol. Eller kanskje vi skulle satt noe helt annet der?

Her bør vi vel skrive brev for hånd?

Jeg håper dette vil gjøre at gangen ser litt kortere ut. I hvert fall litt mer personlig. Bordet, med understell malt i lys blå og aubergine, er et gammelt bord som kom hit via farmorhuset over gata. To små klaffer gjør at bordet kan foldes ut til en kvadratisk flate, eller bli enda smalere enn det er i dag.

Stilleben eller slow living ...

Bildet av Edinburgh er en kopi av et trykk som ble gitt ut sammen med avisa The Graphic i 1886. Vi kjøpte det på Carson Clark Gallery på The Royal Mile, og fikk det rammet inn for flere år siden. Det er først nå det har kommet ut av pappen sin. Tanken var hele tiden at det kom til å passe godt i biblioteket. Kanskje vi flytter bildet dit etter hvert, men akkurat nå gjør det seg godt i gangen.

Digital eller analogt senter? Brev eller blogg?

Med et trådløst nettverk kan dette kanskje bli hovedbasen for bloggingen fra Fattighuset? Trivelig plass, og ganske uforstyrret. Med en gammel ølkasse full av interiør- og hagebladet går det kjapt å skaffe seg litt inspirasjon også :-)
Jeg tar (med takk) imot råd og tips hvis noen har noen tanker om å møblere laaaange rom. Bildet under viser hele greia.

Ha en super lørdagskveld og en søndag full av inspirasjon og kreativitet!
Hilsen Marie

Penger gis bort - rekk opp hånda!

Ja, det er ikke mine penger som gis bort, altså. Men for deg som bor i et kulturminne, eller har et på tunet, er det penger å hente i disse dager. Om 25 dager - altså 1. februar - går fristen for å søke om penger fra Norsk kulturminnefond ut. Dette er et statlig fond under Miljøverndepartementet, som deler ut penger til vern og vedlikehold av norske kulturminner. Vi søkte om penger for flere år siden, og fikk tilslag. Det har vært et fint tilskudd til arbeidet vårt. I år har fondet to satsingsområder: By og tettsted/ Landbrukets kulturminner og kulturmiljø. Det er et møysommelig søknadsprosess, men vel verdt jobben hvis du får penger ut av det, selvsagt.

Penger er den beste måten å tett hull i veggene

Vår anbefaling er å søke om penger til et konkret prosjekt. Vi søkte om penger til restaurering av hele huset og eiendommen - og den jobben kan jo lett trekke ut litt. Det er bedre å dele opp i flere delprosjekter, og søke flere ganger. Da blir det lettere med rapportering og regnskap. Det er dessuten viktig at du allierer deg med noen i kommunen eller fylkeskommunen, som kan gi deg en anbefaling. Vi fikk en antikvarisk vurdering av Vestfold fylkeskommune. Her står det at Fattighuset er et viktig kulturminne, både lokalt, regionalt og nasjonalt. Det var nok ikke så dumt å sende med et slikt brev, men du trenger ikke sitte på en one-of-a-kind-kulturminne. Gå inn på nettsidene til Kulturminnefondet og les om vilkårene.

Med penger fjernes råte :-)

Du må lage et godt budsjett, en god plan og skaffe deg den antikvariske vurderingen. Husk å legge ved bilder for å dokumentere hva du ønsker å jobbe med. Hvis du ikke rekker første fristen, er neste 1. september. (Det tar ikke sååå lang tid å lage en søknad, altså ..)

Lykke til! Spør gjerne om tips hvis du hiver deg rundt :-)

Marie

Et funn av den balsamerte typen (OBS sterke scener!)

Små barnesko, brilleglass, regnskapsbøker fra 1870, glassknapper, ølkorker - det er utrolig hvor mye rart vi har funnet mens vi har holdt på inne i og utenfor Kirkegaten 7. Det aller merkeligste funnet kom fram da vi rev trappetilbygget en sommer.

Åstedet for tidenes merkligste kattefunn

På en knusktørr steinhelle lå pus. Den solte seg nok ikke, for det var mørkt og kaldt der inne. Det må ha vært mange år siden katten hadde lagt seg innunder tilbygget for å dø. Katter gjemmer seg som kjent bort når de kjenner at slutten nærmer seg. Nå var den altså stein dø. Og godt balsamert. Mest av alt så den ut som en katt du kan kjøpe på Ikea - den flatpakkede versjonen.

Pus.

At Wenche Myhres katt liksom skal være "gatas skrekk" er herved avkreftet. Vår pus satte en støkk i mange. Skremmende, morende og fascinerende ble den stående oppe på en dørlem ved uthuset mens vi lurte på hvor vi skulle begrave den. Merkelig nok var det noen som stjal pus før vi rakk å gi den et litt mer aktverdig siste hvile.

Jeg lurer fælt på hvor det ble av pus. Kanskje den er fornøyd med at turen ikke var slutt. Hva har den opplevd etter at den forlot Fattighustrappa, mon tro? Hva har de dype øynene sett? Det stive smilet med de gjenværende værhårene må har sjarmert de frekke tyvene. Får håpe pus har det bra.

Fattigkattas lekekamerat "Rotta Rolf" kan dere se bilde av nederst i artikkelen om kjøkkenet nede.

Ha en morsom lørdag, alle sammen!

Marie

Sigarettstump fra 1800-tallet?

Kanskje ikke Fattighusbloggens mest sexy overskrift? Men akk så passende. I dag fant vi en ganske så hel krittpipe da vi grov litt i hagen. Først fant vi tre fragmenter av en pipe (ikke den samme pipa). "Det er ikke helt uvanlig", sa arkeologen i huset. Men SÅ fant vi en (nesten) hel pipe. Pipehodet er helt, og har stilken i god behold. Dessverre er stilken brukket, men ganske lagt fra hodet, og DET var visst ikke helt vanlig. Dessto mer moro.

Krittpipefunn fra Fattighushagen

Krittpipene ble brukt fra tobakken kom hit til landet på 1600-tallet, og i de to påfølgende århundrene. Jeg antar (for ikke å skuffe meg selv) at den ble brukt av en røyker på 1800-tallet. Men tenk om den er like gammel som huset? Fra 1700-tallet? Eller fra førhuslig tid - 1600-tallet!!! Det hadde vært moro det. Vi har googlet litt etter en krittpipekronologi for å finne ut mer, men det er dårlig med treff på webben. Vi får lete litt videre i faglitteraturen, og publiserer mer fakta om funnet hvis vi finner det :-)

I følge Store norske leksikon er krittpipa laget av jernholdig leire.
Det er jernet som gir den hvite fargen under brenning.

Nå er det å si at arkeologene sjelden bryr seg om krittpiper til vanlig. De finnes jo oftest i avfallshauger som ikke er så gamle som de ekstremt spennende avfallshaugene fra middelalderen. Arkeologkoner, derimot, mener dette er et varp. Og lover å ramme den inn og henge på hedersplass på veggen.

Ha en suveren søndagskveld og en glimrende uke!