Bli ny for bittelillestua

Det er ingen tid på døgnet som er så deilig som morgenen, synes jeg. Tidlig, tidlig og lenge før alle andre våkner, rusler jeg rundt i huset. En titt ut av vinduet for å sjekke om hagen fortsatt står som den skal. Varme vann til en tekanne. Ut i postkassa for å hente avisa. Deilig! Men i dag hadde jeg helt andre gjøremål. Tekanna var fortsatt på plass, men dagens første oppgave var en real ommøblering og nedvask av bittelillestua. (Kun avbrutt av et lite morgenbad i Holmestrandsfjorden: 18 grader nå!).



Den åtte kvadrameter store stua har rommet mac'en og tv'en. I tillegg til en altfor stor ørelappstol og en puff. Som den observante leser kanskje forstår, er det litt lite med en stol på tv-rommet. Vi er tross alt fire personer her i huset. Dermed har vi bært stoler ut og inn hver gang flere enn en av oss skal se på tv. Fryktelig lite praktisk!

Men nå er løsningen på plass. Datamaskinen er flyttet over i et nytt rom (her har vi jo noen å ta av ...), og to splitter nye stoler kan nå sittes i. Dette betyr at bloggtilværelsen har flyttet til biblioteket - selv om den altså ikke er ferdigmontert der. I mens blogges det i vei på gulvet fra en bærbar pc.

Lillestua er nok glad for oppgraderingen. Rommet, som var et kjøkken da vi kjøpte huset, har blitt skikkelig herjet med i tidligere tider. Jeg har vist bildet av det gamle kjøkkenet før, men klarer ikke å motstå fristelsen å publisere det igjen. Det er jo mer enn et rotehue kan tåle :-)




Ellers kan jeg melde om at min nye mentor Martha Stewarts seks lure regler for et strøkent hus (se tidligere innlegg) har drevet meg til et supernødvendig innkjøp: Av en eller annen grunn har jeg klart å rote bort sengeteppet. Et nytt er nå i hus, og Marthas formaning nummer 1: Re sengen hver dag, er nå gjennomført.

Naboen stenger dørene i tre år!!

Det er 2. påskedag. Lørdag ble påsken ringt inn fra klokketårnet i Holmestrand kirke. Den gamle trekirken fra 1674 er naboen vår. I går var det gudstjeneste og liv i leieren. Snart blir det stille der. Veldig lenge. Denne uken stenger kirken dørene. Det er merkelig, både for den som bruker kirken, og for alle de som ikke bruker den.


Kirken er i skikkelig dårlig form. På grensen til døende. Den har sunket nesten en meter i øst. Bærebjelker, tak og kledning er så kraftig angrepet av råte at det ikke lenger er noen vei utenom. Holmestrand kirke er én av kun fire gjenværende y-kirker i Norge (grunnplanen er Y-formet). Den er i tillegg den største av de fire, og den eneste bykirken.

Riksantikvaren har midlertidig fredet blikkfanget i enden av gata vår. Og nå skal det endelig skje noe. Men først skal kirken feires med en gratiskonsert tirsdag klokka 19. En skikkelig "fest på kjerka" er stelt til av KulturYkirken. Odd Børretzen (som også er naboen vår) kommer. Det gjør også Brødrene Bacchus, Nordic Tenors-tenoren Jan-Tore Saltnes, Ole Bolås, Roberto Pronzato, Arnstein Roch Øverland og flere. Trompetere skal spille fra klokketårnet. Tenk så flott det blir!

Lysekronen fra 1600-tallet.

Siden kirken blir stengt så lenge, har jeg laget en liten omvisning i det flotte bygget. Når kirken stenger onsdag, skal den nemlig tømmes for kulturskatter og kunstverk. Glassmaleriene laget av Per Vigeland skal restaureres. Alt skal lagres i "riktige" omgivelser, slik at det kan komme tilbake til kirkerommet når det står klart om to til tre år. God tur :-)

Y-formen gjør kirkerommet meget spesielt.

La de små barna komme til meg. Av Per Vigeland.

Prekestolen og galleriet bakerst i kirken.

Alteret med altertavlen.

Altertavlen viser engelen og den tomme Jesu grav. Malt av P. Petersen.

Klokketårnet.

Kirken sett nordfra. Kledningen er på vei av.

Kong Christian V ga borgerne i Holmestrand tillatelse til å bygge en kirke, og etter dugnadsinnsats kunne kirken innvies av biskop Hans Rosing "Den Hellige Aands Kirche" 15. februar 1674. Kirken har vært en viktig del av bybildet siden. Nå skal klokkene hvile noen år, før den igjen åpner dørene
når kirken kan friskmeldes.

Mer om kirkens historie kan leses her på KulturYkirkens sider.

Fem år med restaurering feires

Løkkegaden (nå Kirkegaten) med Fattighuset til høyre.

Det er 1. mars. Februar og olympiske leker er over. Ingen grunn til å ligge på latsiden lenger, med andre ord. Den olympiske hvilen innvilget permisjon fra restaureringsjobbing, men nå er det vel bare å trekke i kjeledressen igjen.

I dag er det akkurat fem år siden vi kjøpte Fattighuset for 1 krone. Fem år går skremmende fort, men jammen har vi fått gjort mye. Det har vært lange dager, sene netter, hektiske helger og mange tunge løft. Noen søvnløse netter har også dukket opp.

Det er utrolig tilfredsstillende å rusle rundt i huset nå. Grusom lukt og markspist tømmer er borte for godt. Nå bør vanlig vedlikehold holde huset oppe de neste hundre årene.

Vakre, gamle farger har kommet til sin rett. De mørke gulvene binder rommene sammen. Det knirker litt her og skriker litt der, men det er en fin ro over huset. All lidelsen som har vært her i Fattighuset i snart 250 år er en del av historien, og skal ikke glemmes. Men i dag kan huset puste ut. Og vi også.

Foto: Anne Charlotte Schjøll, Tønsbergs Blad

Alt arbeidet som måtte til for at huset ikke skulle ramle sammen er gjort. Fortsatt står det oppgaver foran oss, men det er småtterier i forhold til det vi har klart å gjennomføre. Vi hadde aldri klart det uten fantastisk innsats fra venner og familie, tusen takk!. Jammen synes jeg det er littegranne "hurra for oss alle" i dag :-) Vi feirer med en kake! Takker også alle som leser bloggen og som kommenterer det vi skriver om.

Kommentarene er gull verdt - takk for det også :-)

Marie

En kirkedør på veggen, eller?

En gave med svung!

En stund før vi flyttet inn i Kirkegaten, fikk vi en merkelig gave. Gode venner på bryggekanten hadde en mer enn merkelig dør de ville gi oss. En bitteliten, værbitt dør hadde stått lagret i årevis. Ingen vet hvor den kommer fra. Nå henger den på veggen hos oss, og er flottere enn noe annet kunstverk.

Midt på veggen. Midt i huset.

På baksiden har døra en firkantet speile, mens fronten har en speile formet som en gotisk bue. Rett over buen står et lite metallskilt med tallet 19 på. Vi lurer veldig på hvor døra kan ha stått. Buen minner om noe som ville bli brukt i en kirke eller et annet religiøst bygg, men det kan jo være noen som bare har fått pyntesjuka og flottet seg litt. Størrelsen er også veldig uvanlig. Omtrent 1.60 meter høy og en halv meter brei. Folk var jo lavere før i tiden, men dette er jo veldig lavt?



Hvis noen har noen tanker som kan kaste lys over opprinnelsen, hiv dere på e-posten eller i kommentarfeltet. Hvis noen bare vil si hvor fin døra er, er det også veldig hyggelig, hehe.

Ha en fin fredagskveld!

Marie

350 år gamle menn sjarmerer småjenter

Gamle leker har en egen sjarm. Gamle bøker også, med flotte tegninger eller fotografier. På ferie i København for halvannet år siden kom vi over disse plakatene i et antikvariat. Det er kopier av en gammel plakat, trykket på farget papir. Tegningene, som opprinnelig skulle klippes ut for å lage lekesoldater, er trykket opp på nytt i anledning den danske livgardens 350-årsjubileum i 2008. I følge mannen som solgte dem, hadde det ikke vært noe suksess. Han hadde solgt svært få. Ikke kan jeg skjønne hvorfor - plakatene er virkelig flotte.

Lillemors nye livgarde

I dag kom endelig de flotte soldatene opp på veggen i barnerommet. Her står de i giv akt og passer på at ingenting skummelt skjer. Snart får de også selskap av den lille leketrommeslageren, som inntil nå har bodd i stua. Det er klart de må bo sammen.

Fargerikt innslag

Jeg har tidligere skrevet om at det er mange flotte gaver å få kjøpt i museumsbutikker rundt om i verden. Antikvariater er også et annerledes sted å lete etter små gylne kupp. Kart, fotografier, dokumenter, tegninger og selvsagt bøker fra tidligere tider blir gaver ingen har maken til.

Det er lenge til jul, men mange bursdager før det :-)
Lykke til på jakten!

Marie

Her bor politiet ...

Da jeg var liten hadde faren min skrudd opp et gammelt skilt ved siden av ytterdøren vår. "K. Olaussen. Politibetjent", sto det å lese på messingskiltet. En dag var det noe tull med telefonlinjene i området. En mann fra Televerket kom innom og lovte oss at jobben raskt skulle være ferdig. "Det er jo viktig for politiet å ha telefon", sa mannen. "Jo takk", sa faren min - som aldri ble fristet av en karriere i uniform. Og humret litt beskjemmet. For det var lenge siden hans bestefar K. Olaussen var i tjeneste.

"K. Olaussen. Politibetjent."

I dag har skiltet kommet tilbake hit til Fattighuset. Vi aner ikke hvor det kan ha hengt, men enten har det vært på kontoret på politikammeret, eller på døren inn til leiligheten i bestyrerboligen her i huset. Flott er det uansett. Nå må vi bare finne en passende plass til den den lille skatten.

Det lille badeskiltet som dukket opp i en eske må nok også opp i løpet av jula. Tenk så vakkert og enkelt det er.


Noe oppussing er det dårlig med tid til nå rett før jul. Men vi får ha lave skuldre og puste med magen. Biblioteket skal innredes og pyntes før julaften. Det borger for en aldri så liten før og etter-artikkel. Kjenner jeg meg selv rett, er nok ikke dette på plass før sent, sent lille julaften - eventuelt grytidlig julaftens morgen.

100 år gamle julekort

- Har du allerede fått julekort?
Det var faren min som fikk spørsmålet her en dag. På bordet lå et kort datert 22.12.09. Den observante leser har nok fått med seg at det går fort mot jul; men den 22. desember har heldigvis ikke vært ennå.


Julekortet ble sendt i 1909 og kan feire 100 år i år. Den heldige mottaker av det fantastisk flotte nissekortet var min inngifte onkel Kjells onkel Alf (avansert ...). Alf Tollerød bodde på Gullhaug i Botne, og kunne lese følgende ord rett oppunder jul i 1909:

"Min inderligste tak bringer jeg dig for alt godt i aaret som gik.
Hyggelig jul og lykke til i det kommende aar.
Din H. F......"

Jeg trenger litt hjelp til å tyde avsenderen. Noen som kan lese håndskriften? Klikk på bildet, så blir det større :-)

Det neste kortet i bunken vi fikk i førjulsgave, var et julekort til min oldemor og tidligere fattighusbestyrerinne Hanna Olaussen. Kortet er poststemplet 21.12.48, og er dermed betraktlig yngre enn Tollerød-kortet. Adressen er "Gamlehjemmet", Holmestrand. Hanna er med i bloggens header, som nummer to fra venstre.


Dette lille kortet - med snødekt gran og gylne bjeller, er sendt året etter. Også denne gangen er det Fru Olaussen på Holmestrand gamlehjem som er mottaker.

Samme år, altså 1949 sendte en dame som het Kristine Bjørnstad dette kortet. Bak på den nydelige tegningen av to små barn i en slede står det:
"En rigtig god jul og et godt nyttår ønskes dere. Håper det står bra til. Igår hilste jeg på Hans Otto. Han er kjek og snild. Hjertelig hilsen Kristine Bjørnstad".
Hyggelig fyr, visstnok, denne Hans Otto. Lurer på hvem han var ...

Det kirkelige budskapet har også fått plass i bunken gamle kort. Dette viser en stjerneklar julenatt. Kortet er sendt i 1947 - denne gangen til mine oldeforeldres gamle adresse: Kirkegaten 10, og denne gangen til både herr og fru K. Olaussen.

Det er merkelig med slike gamle livstegn. Til og fra mennesker som ikke finnes lenger. Jeg prøver å se for meg hvordan de levde. Hva de hadde på seg da de fikk en slik julehilsen, hvordan de viste fram de vakre kortene - sto de stilt ut så alle kunne se? Hang de på juletreet? Lå de i en skuff?

Jeg skal henge dem opp lille julaften. Kanskje på ei lita bresk, litt unna direkte sollys fra vinduene. Vi kan jo ikke risikere at de blekner.

Ha en fortsatt fin uke, nå nærmer det seg jul!

Hilsen Marie

Gyngehesten som gikk seg bort i ammetåka

- En skikkelig gave må det være, tenkte jeg. Noe helt annerledes. Noe vi kommer til å huske for alltid.
Utenfor vinduene ligger vinteren 2008. Det er kaldt i lufta, og snøhaugen på taket truer med å rase ned hvert øyeblikk. I vogga tar lillemor en blund. Hun aner ingenting om gavejakten som utspiller seg i stua. Det er tre dager til navnefesten, og den perfekte gaven er jammen ikke lett å komme over.

Fola Fola Blakken

En gyngehest må vel være morsomt for ei lita jente. Mor og far har lett i butikkene uten hell. Det er nemlig ikke Ikea-versjonen som ønskes denne gangen. Finn.no? Nei, ikke noe der. QXL? Nei, ikke noe der. Lete, lete, lete, lete. FINNE! Hurra! Det er Lauritz.com som blir redningen. For aller første gang kjøpes en gave på nettauksjon. En dansk epost melder om at jeg nå er den lykkelige eier av en "Gyngehest udført i bemalet læder. Første halvdel af 1900-tallet. Antageligt svensk. Fremstår med slitage." Et kupp, faktisk. Hesten, taksert til 3000 danske kroner blir min for den nette sum av 825 kroner. Er det mulig å være så heldig, tenker den nybakte småbarnsmoren?

Produsentens merke? Noen som kjenner til det?

Er det mulig å være så korttenkt, tenker hun litt seinere på dagen. For nå må hesten hentes innen tre dager. I Støberivej i Helsingør. Og i følge de hyggelige menneskene hos Lauritz er visst Blakken akkurat tre centimeter for lang til å bli sendt i posten. Det er da jeg forstår alt maset om ammetåka. Helt til nå har jeg fnyst av fenomenet. Jeg har trukket på skuldrene og ledd hånlig. Men nå har visst tåka lagt seg. For jeg kan jo ikke likegodt sette meg i bilen med en fire måneder gammel unge og kjøre på shopping til Helsingør. I Danmark!!

Staselig hest

Levert på døra av auksjonshusets hyggelige samarbeidstransportbyråpartner, vil hesten nå plutselig koste 3825 danske kroner. Var den virkelig så fin? Var den ikke litt vel slitt? Er det i det hele tatt mulig å gynge på den?

Tenke, tenke, tenke - og lang historie kort: Slik kom hesten seg hjem: En industribedrift i nærheten (som tilfeldigvis har en herværende morfar ansatt) får varer fra et anlegg i København. Kan hesten sitte på i førerhuset på en lastebil, mon tro? "Joda, det går bra. Bare få hesten til Amager, så fikser vi resten ...". (Hurra!!) Hesten kjører med samarbeidstransportbyråpartner fra Helsingør til Køben. (Kun 900 kroner.) Der blir sjåføren som skal ta den med seg videre syk. Og etter 14 dager ringer en annen veldig sint danske: "Hvis ikke den gamle hesten hentes innen tre dager, kommer vi til å hive den". (Hjelp!!) Tenke, tenke, tenke ... Og så løfter ammetåka seg et ørlite øyeblikk. Min venninne Vigdis har en søster Sigrid bosatt i den danske hovedstaden. Kanskje hun kan hjelpe? "Og joda, det skal gå bra". Dermed må søsteren ta drosje fra byen ut til industribedriften på Amager. Og i de neste fire månedene har hun hest på fôr i sin lekre byleilighet. Først når sommerferien åpner for en tur til København får hesten plass sammen med badeballer, sandfulle håndklær, brukte messingdørhåndtak og annet pikkpakk bak i bilen på vei hjem til sitt tredje hjemland - Norge.

I vår var den med på flyttelasset til Fattighuset, og nå ser den ut som den har stått her i all tid. Gode Blakken vår. Jammen var det ikke strevet verdt. En skikkelig gave. En vi aldri kommer til å glemme. Ikke om vi prøver en gang :-)

Hilsen fra Fola Fola Blakken og Marie