Grusomme utfordringer ...

De siste dagene har vi jobbet på spreng i første etasje. Vi isolerer veggen mellom to leiligheter, og skraper og maler tak og vegger i gangen samtidig. Søndag delte vi dagen i to - jeg malte fra 8.30-13, og fattighusgubben snekret i vei reisten av dagen. Dermed trengte vi ingen barnevakt. Genial og skikkelig usosial måte å jobbe på, men veldig effektivt :-)

Gangen er rundt ni meter lang, og i enden bygger vi et garderobeskap. Til høyre ser dere en rekke plassbygde, gamle skap. Her blir det super lagringskapasitet, med andre ord. Den som titter litt ekstra, ser sikkert at det er skråtak i gangen - her heller gangtaket mot nord i første etasje. Ikke alle kan skryte av det, hehe.

Både tak og vegger har jobbet lenge for å kvitte seg med malingen, men jeg måtte likevel bruke ganske mange timer på å få skrapet av de løse flakene med gulfarge. Det er en skikkelig d..tt-jobb, men det blir jo så fint til slutt! I kveld skal jeg tette store, stygge sprekker i bjelkene med husfiks. Først er det malt et strøk, slik at det er lettere å se hvor det er nødvendig med husfiks og sparkelmasse.

Det er deilig å være i siget igjen. Nå prøver vi å sette mye annet til side for å komme i land til påske. Onsdag blir det ikea-tur for å bestille kjøkken til denne leiligheten. Da begynner det å flaske seg!

Ha en fin uke!

Marie

Piratvirksomhet ...

Mye lyd for Lillemor når kanonene smeller

Da jeg var liten, kledde jeg meg i sjørøverklær og fryktet og feiret Kaptein Sorte Bill hver sommer. Helt siden begynnelsen på 80-tallet har Bellona-styreleder, tidligere ordfører og folkets rebell Olaf Brastad trukket i sjørøveruniformen en lørdag i juni. Jeg frydet meg! Og samtidig var det innmari skummelt. Nå tropper vi opp på bryggekanten med en ny generasjon småpirater. En viktig del av lokalhistorien fortsetter!

Kaptein Sorte Bill

Det er kuler og krutt. Og høylydte skjellsord. Noen må alltid gå planken og de slemme taper hvert år. I år var det cubanerne som hadde kidnappet Sorte Bills kjæreste Grusomme Gerda. Admiralen Per S. Trojka ledet opprøret mot sjørøverkapteinen, men måtte selvsagt innse at slaget var tapt etter hvert.

Fienden kommer!

Det årlige sjøslaget trekker fullt av folk til byen og slår aldri feil. Historien som utspiller seg i havna endres litt fra år til år, men er selvsagt fullstendig uten innhold og full av deilig sprøyt!

Kapteinen på skøyta "Død" (til vanlig "Liv")

Noen har ønsket seg en "Sjørøver-spel" på linje med det kristiansandske Sabeltannhysteriet, men jeg synes det holder lenge med denne halvimproviserte galskapen. I Holmestrand hyller vi fortsett gode gamle Sorte Bill. Han er langtfra kommersiell, og sangen hans er på grensen til umulig å lære seg. Dermed nynner vi ivrig med på verset og synger av full hals når vi kommer til "Hei, fadderi og fadderullandei".

Hiv og hoi, alle sammen ;-)
Marie

Badeby og badedamer

Anne, Anne Grethe og Marie
Foto: Cato Geertsen

Med to badeparker i sentrum, er Holmestrand en ekte badeby. Det har den alltid vært, og det gamle badehuset kan du lese om i et tidligere blogginnlegg. Torsdag begynte den ti dager lange kulturfestivalen her i byen, og som et stunt har noen valgt den historiske badebyen som tema når et par fasader skulle utsmykkes. Gamle sort-hvitt-bilder pryder nå de store vinduene i Ulrichsengården. Huset skal rives og står tomt. Men i mellomtiden er den altså utsmykket.

MMS-foto: Kjersti Klevan

Tre av badedamene som bader året rundt har latt oss lure til å være med på et bilde til frisen. Den skal vise at bading og fjordliv fortsatt er viktig for byen.


I dag regner det, så det blir ingen strandtur, men vi kan jo kose oss med å se på bildet fra et svømmekurs på Dulpen for "mangeherrensårsiden".

Nå får vi luke litt mer rundt husveggen :-)

Marie

Alle dem som ikke er her mer ...

Farmor Else

I et album på stuebordet er de samlet. Alle dem som ikke finnes lenger. Mellom to myke og blå permer er historien samlet. Her står alvorlige grandtanter i stive, sorte kjoler ansikt til ansikt med et smilende bursdagsselskap fra 1950-tallet. Fotografiet har endret seg dramatisk. Nå knipser vi i vei med mobilen og kan dokumentere alt vi er med på. Det blir langt flere blinkskudd når vi kan ta 300 bilder med et digitalt speilreflekskamera på en ukes ferietur.

Oldemor Hanna

Alle disse ansiktene har hver sin historie. Hva slags hverdag hadde de, mon tro? Hvilke drømmer og tanker hadde mine oldeforeldre som bodde her i huset? Hva ønsket de for barna sine? Hanna og Kristian bodde i Fattighuset i mange år, fikk flere barn her og så dem vokse opp. Ofte ser jeg dem for meg. Den ene bærer en bør ved inn på kjøkkenet, mens den andre setter på kaffekjelen. Livet i Fattighuset kan ikke ha vært enkelt, selv for bestyrerfamilien som faktisk hadde det bra sammenliknet med fattiglemmene de delte tak med.

Oldefar Kristian

Farfar Einar

Deres yngste barn og eneste sønn, Einar, ble født i huset i 1900. Hvordan var det å være barn her i gata på den tiden? Han lekte sikkert med de andre barna i huset. Var det annerledes å være barn av bestyrerne? Hva tenkte han om å vokse opp i et hus fullt av folk? Avstanden til huset over gata der han selv fikk sine barn var veldig kort. Han må ha hatt det fint i Holmestrand. Kort vei til jobben på fabrikken, til øvelsen i byorkesteret og til deilige dager på fjorden. Han giftet seg med Else, som var kjempegod på å lage sitronfromasj, kanelsnurrer og hjemmelaget tomatsuppe.

Oldemor Josefine og oldefar Ole

Litt lenger opp i Kleiva bodde hennes mor og stefar Josefine Helemine og Ole. I et lite trehus drakk de svart kaffe fra tynne kopper. Kaffen hadde de i en turkisblå teboks de fikk i gave av datteren Sigrid (som utvandret til England).

Mine to tanter Minne (Anne-Marie) og Berit (til høyre) som begge døde på 80-tallet.
Sammen med min fortsatt høyst levende pappa :-)

De sorthvite skikkelsene er familien vår. To fantastiske tanter som døde da jeg var liten, en romslig farmor som ble eldgammel før hun takket for seg og en farfar som døde ung. Jeg lurer fælt på hva de synes om etterkommerne sine. Hvis de kunne titte inn i vår tid, mener jeg. De ville nok ristet litt på hodet over Facebook, Twitter og noen av de mest outrerte bloggdebattene. Men sikkert kost seg med Fattighus-bloggen. For her er det jo trivelig å være :-)

Marie

Dagen før dagen

Den som har 22 vinduer må ha fryktelig god råd for å fylle blomsterkasser til 17. mai. For oss er det helt uaktuelt, og Fattighuset ville sikkert sett grusomt oppdollet og jålete ut hvis det hadde slynget seg blomkarse, petunia og eføy fra alle vinduene. Dermed har begrensningens kunst vært fin å ha, og fire vinduer er nå pyntet til 17. mai. Foreløpig den ultraenkle varianten eføy med litt mer eføy - men da er jeg vel også helt sikker på at den overlever en kald natt.

Stemødrene i terracottapotter utenfor døra har nå fått selskap av denne nydelige lysrosa hortensian jeg fikk til bursdagen min. Grusen den står i er ikke like lekker, men oioioi, så praktisk mens vi venter på stein.

Vanningen tar himmelens åpne sluser seg av. Fint i dag, men litt sol hadde vært enda bedre i morgen.

Ha en fin 16. mai!

Marie

PS: I dag er iskremen Pin-Up (fra Tønsberg) 60 år. Hurra for den også! Den laaaaange historien kan du lese her på tb.no.

Naboen stenger dørene i tre år!!

Det er 2. påskedag. Lørdag ble påsken ringt inn fra klokketårnet i Holmestrand kirke. Den gamle trekirken fra 1674 er naboen vår. I går var det gudstjeneste og liv i leieren. Snart blir det stille der. Veldig lenge. Denne uken stenger kirken dørene. Det er merkelig, både for den som bruker kirken, og for alle de som ikke bruker den.


Kirken er i skikkelig dårlig form. På grensen til døende. Den har sunket nesten en meter i øst. Bærebjelker, tak og kledning er så kraftig angrepet av råte at det ikke lenger er noen vei utenom. Holmestrand kirke er én av kun fire gjenværende y-kirker i Norge (grunnplanen er Y-formet). Den er i tillegg den største av de fire, og den eneste bykirken.

Riksantikvaren har midlertidig fredet blikkfanget i enden av gata vår. Og nå skal det endelig skje noe. Men først skal kirken feires med en gratiskonsert tirsdag klokka 19. En skikkelig "fest på kjerka" er stelt til av KulturYkirken. Odd Børretzen (som også er naboen vår) kommer. Det gjør også Brødrene Bacchus, Nordic Tenors-tenoren Jan-Tore Saltnes, Ole Bolås, Roberto Pronzato, Arnstein Roch Øverland og flere. Trompetere skal spille fra klokketårnet. Tenk så flott det blir!

Lysekronen fra 1600-tallet.

Siden kirken blir stengt så lenge, har jeg laget en liten omvisning i det flotte bygget. Når kirken stenger onsdag, skal den nemlig tømmes for kulturskatter og kunstverk. Glassmaleriene laget av Per Vigeland skal restaureres. Alt skal lagres i "riktige" omgivelser, slik at det kan komme tilbake til kirkerommet når det står klart om to til tre år. God tur :-)

Y-formen gjør kirkerommet meget spesielt.

La de små barna komme til meg. Av Per Vigeland.

Prekestolen og galleriet bakerst i kirken.

Alteret med altertavlen.

Altertavlen viser engelen og den tomme Jesu grav. Malt av P. Petersen.

Klokketårnet.

Kirken sett nordfra. Kledningen er på vei av.

Kong Christian V ga borgerne i Holmestrand tillatelse til å bygge en kirke, og etter dugnadsinnsats kunne kirken innvies av biskop Hans Rosing "Den Hellige Aands Kirche" 15. februar 1674. Kirken har vært en viktig del av bybildet siden. Nå skal klokkene hvile noen år, før den igjen åpner dørene
når kirken kan friskmeldes.

Mer om kirkens historie kan leses her på KulturYkirkens sider.

En blå søndag

Blåveislykke

Palmesøndag. Jeg tenker på støvete veier, esler, sandaler, palmeblader og en enorm folkemengde. Her hjemme er det stille. Ikke så mye som et palmeblad i sikte. I vinduskarmen blomstrer blå perleblomster og gule påskeliljer. Syrinkvistene er i ferd med å springe ut. Ute henger tåka over fjellet, det er yr i lufta og dermed trekker snøen seg langsomt tilbake. Herlig!

Blå krakk

Denne miniartikkelen skal egentlig handle om det blå rommet vi har begynt på denne helgen. Men bildene er så lite inspirerende at jeg valgte "tema blå", og viser et par andre blå bilder. Blåveisen er fra i fjor, dessverre, men i løpet av påsken kan det godt hende vi finner en sprekkeferdig knopp eller to. Barnekrakken på bildet over, er fra Brocante Antique. Den venter på en fin plassering. Kanskje må den males om, men akkurat i dag passer den jo godt på en blå søndag. Egentlig burde søndagen være grønn. Det har søndager alltid vært inne i hodet mitt. Jeg er født med en merkelig fargekoding på dagene. Mandag er grå. Tirsdag er blå. Onsdag er gul. Torsdag er grønn. Fredag er gul. Lørdag er rød og søndag er grønn. Dette er et fenomen det er forsket litt på, så det er nok flere enn meg som har slike faste assosiasjoner.

Snart soverom?

Men altså - dette er helgens (og ukene som kommer) oppgave. Det blå rommet i første etasje. Dette er rommet slik det så ut da vi tok over. Siden har vi tatt opp gulvet. Det hadde store brannskader, siden noen hadde gjort opp ild på gulvet. Flere hadde også ramlet ned i kjelleren, men hullet var reparert med en stor plate. All elektrisitet og rør har vi også fjernet på ordre fra elektrikker og rørlegger. Gjenbruk var visst ikke et valgt akkurat på denne fronten.


Dermed er det skraping, sparkling og pussing av vegger og tak og maling av gulv som skal til for at dette rommet skal leve igjen. Dessuten det en jobb for å få pipemuren tilbake til opprinnelig stand. Fukt og kulde har forsynt seg med murpussen. På dette bildet aner dere også det rosa rommet innenfor som er i samme tilstand. Det blir en annen dag :-)

Da ønsker jeg alle en fin blå (eller grønn) palmesøndag!

Hilsen Marie

Grusomme, men inspirerende bilder

Det er et enormt spenn mellom de gode og de litt mer slitsomme dagene for den som eier et gammelt og pil råttent hus. Heldigvis er det aller, aller flest av de virkelig gode dagene.

I morgen starter vi restaureringen av et nytt rom (skal vise fram det i morra), og de siste ukene har vi brukt på å finne inspirasjon til å gyve på igjen. Etter fem år er vi helt ferdig med 15 rom. I tillegg er huset tatt utvendig, både tak og vegger.

Noen ganger er tanken på det som står igjen tung, men da hjelper det med en kikk på bildene som viser hvor ille det egentlig har vært. I dag er det ikke noe råte igjen i huset. Det er godt å puste her, godt å bo :-)


Fotografiene vi tok for å dokumentere skadeomfanget er nesten til å grine av. Riksantikvarens første befaring konkluderte med at "her er det bare å male". Det ler vi faktisk hysterisk av fortsatt. Litt galgenhumor kommer jo godt med! En runde i huset i dag vitner om at vi har lagt ned ganske mange timer. Mange tusen timer, og mange flere enn vi har foran oss. Hurra for det!


Da er vi altså klare til nye oppgaver - men aller først blir det lørdagsformiddag i byen, med bruktboksalg, eventyrstund, eggleting, børekspising og skravling med kjente og ukjente. Litt byliv er en fin start på helgen.

Ha en fin fredag - og en super helg!

Marie

Fem år med restaurering feires

Løkkegaden (nå Kirkegaten) med Fattighuset til høyre.

Det er 1. mars. Februar og olympiske leker er over. Ingen grunn til å ligge på latsiden lenger, med andre ord. Den olympiske hvilen innvilget permisjon fra restaureringsjobbing, men nå er det vel bare å trekke i kjeledressen igjen.

I dag er det akkurat fem år siden vi kjøpte Fattighuset for 1 krone. Fem år går skremmende fort, men jammen har vi fått gjort mye. Det har vært lange dager, sene netter, hektiske helger og mange tunge løft. Noen søvnløse netter har også dukket opp.

Det er utrolig tilfredsstillende å rusle rundt i huset nå. Grusom lukt og markspist tømmer er borte for godt. Nå bør vanlig vedlikehold holde huset oppe de neste hundre årene.

Vakre, gamle farger har kommet til sin rett. De mørke gulvene binder rommene sammen. Det knirker litt her og skriker litt der, men det er en fin ro over huset. All lidelsen som har vært her i Fattighuset i snart 250 år er en del av historien, og skal ikke glemmes. Men i dag kan huset puste ut. Og vi også.

Foto: Anne Charlotte Schjøll, Tønsbergs Blad

Alt arbeidet som måtte til for at huset ikke skulle ramle sammen er gjort. Fortsatt står det oppgaver foran oss, men det er småtterier i forhold til det vi har klart å gjennomføre. Vi hadde aldri klart det uten fantastisk innsats fra venner og familie, tusen takk!. Jammen synes jeg det er littegranne "hurra for oss alle" i dag :-) Vi feirer med en kake! Takker også alle som leser bloggen og som kommenterer det vi skriver om.

Kommentarene er gull verdt - takk for det også :-)

Marie

Epler så skrukkete som oldemorkinn

Plutselig var hun der. God og varm. Raus. Med prikkete forkle over bluse og skjørt. Oldemor fra Kongsberg snek seg inn i hodet mitt. Det var mens jeg ryddet i matskapet hun kom. Innerst og nederst i hjørneskapet lå to gule epler fra jul. Myke, skrukkete og lett rødmende. Som min oldemors bløte kinn. De er mange år siden oldemor Gerda døde. Men julens overlevende epler hentet minnene tilbake. Mor, kalte vi henne. Mor på Kongsberg.

Bred og blid sto hun i døråpningen når vår grønne Lada svingte inn på tunet. Etter en times kjøring med barnesanger, rim og regler, ramlet vi ut av bilen. Opp trappa og inn i store, sterke, men bløte armer. Mor hadde mange veier i ansiktet sitt. Små stier som løp fra munnviken inn i kjaken. Og fra øynene helt bort til ørene. Gårdskona hadde mange harde, men fine år bak seg. Årene og arbeidet hadde lagt seg fint til i huden og lagde verdens flotteste klemmer.


Mor hadde et stort fang. Og store gryter på kjøkkenet. Spis mer, bød hun alltid. Lenge før jeg var ferdig med verdens største kotelett. Hun hentet mer blomkål på kjøkkenet. Jeg tror hun for sikkerhets skyld hadde satt grønnsakene til koking i det vi kjørte hjemmefra. En time tidligere. Ingen skulle vente på maten. Klokka på veggen tikket. Sjømannen med pipa hang på veggen bak oss. Besta humret ved bordenden, mens Mor smøg seg forbi kaminen med enda flere poteter. Nå må dere spise mer, sa hun igjen. Slik var det på landet. Mye mat. Store fang. Og gode, myke kjaker.



Alt dette tenkte jeg da jeg fant de to lett rødmende eplene. Deilige minner. Deilige epler. Søte og gode. Og fryktelig skrukkete.

Marie

80 år gammel lesekrok

Jammen er vi heldige her i huset. Generasjonene før oss har vært flinke til å ta vare på ting. Kastesyken har ikke slått til, heldigvis. I dag har vi laget en liten tegne- og puslespillkrok på jenterommet. Det er farfars gamle møbler som nå har fått en ny, liten eier.

Historien bak de små, blåmalte møbelene, er helt grusom. Marens farfar Knut fikk bordet, stolen og krakken før han begynte på skolen. De tilhørte en nabogutt som ble påkjørt på vei til Sofienberg skole en dag under krigen. Den lille gutten døde av skadene, og foreldrene hadde ikke flere barn. De ga bort møblene, og Knut og lillesøster Kari lekte med den flotte, og litt triste arven.


Møblene var rødmalte, og noen steder synes det at de også har vært grønne. Da Marens pappa (fattighusgubben) overtok møblene, tok farmor grep og malte alt blått. Vi har kjøpt rødmaling, men er ennå ikke helt overbevist om at de skal males.


Selv om historien er trist, blir vi lykkelige av å ha slike flotte ting. De viser at livet går videre.

Vi ønsker alle en god helg i snøværet!

Marie