Naboen stenger dørene i tre år!!

Det er 2. påskedag. Lørdag ble påsken ringt inn fra klokketårnet i Holmestrand kirke. Den gamle trekirken fra 1674 er naboen vår. I går var det gudstjeneste og liv i leieren. Snart blir det stille der. Veldig lenge. Denne uken stenger kirken dørene. Det er merkelig, både for den som bruker kirken, og for alle de som ikke bruker den.


Kirken er i skikkelig dårlig form. På grensen til døende. Den har sunket nesten en meter i øst. Bærebjelker, tak og kledning er så kraftig angrepet av råte at det ikke lenger er noen vei utenom. Holmestrand kirke er én av kun fire gjenværende y-kirker i Norge (grunnplanen er Y-formet). Den er i tillegg den største av de fire, og den eneste bykirken.

Riksantikvaren har midlertidig fredet blikkfanget i enden av gata vår. Og nå skal det endelig skje noe. Men først skal kirken feires med en gratiskonsert tirsdag klokka 19. En skikkelig "fest på kjerka" er stelt til av KulturYkirken. Odd Børretzen (som også er naboen vår) kommer. Det gjør også Brødrene Bacchus, Nordic Tenors-tenoren Jan-Tore Saltnes, Ole Bolås, Roberto Pronzato, Arnstein Roch Øverland og flere. Trompetere skal spille fra klokketårnet. Tenk så flott det blir!

Lysekronen fra 1600-tallet.

Siden kirken blir stengt så lenge, har jeg laget en liten omvisning i det flotte bygget. Når kirken stenger onsdag, skal den nemlig tømmes for kulturskatter og kunstverk. Glassmaleriene laget av Per Vigeland skal restaureres. Alt skal lagres i "riktige" omgivelser, slik at det kan komme tilbake til kirkerommet når det står klart om to til tre år. God tur :-)

Y-formen gjør kirkerommet meget spesielt.

La de små barna komme til meg. Av Per Vigeland.

Prekestolen og galleriet bakerst i kirken.

Alteret med altertavlen.

Altertavlen viser engelen og den tomme Jesu grav. Malt av P. Petersen.

Klokketårnet.

Kirken sett nordfra. Kledningen er på vei av.

Kong Christian V ga borgerne i Holmestrand tillatelse til å bygge en kirke, og etter dugnadsinnsats kunne kirken innvies av biskop Hans Rosing "Den Hellige Aands Kirche" 15. februar 1674. Kirken har vært en viktig del av bybildet siden. Nå skal klokkene hvile noen år, før den igjen åpner dørene
når kirken kan friskmeldes.

Mer om kirkens historie kan leses her på KulturYkirkens sider.

Juksemaker pipelort

Å jasså, ja. Så det er sånn det henger sammen. Det er bare juks og fanteri!??? Dagens dont har avslørt fortidens håndverkere. De lekre bjelkene som bidrar til den hjemmekoselige stemningen, den manglende romfølelsen og den gryende klaustrofobien i første etasje er ikke heltre likevel. Så lurt kan man bli. (Det er mulig at alle aldre her i huset har fått det med seg allerede, men for meg regnes dette som splitter ny informasjon i dag, hoho).

Juks og fanteri

For mens jeg skrapte taket nede i første etasje i dag, måtte jeg stadig skrape litt på de blå bjelkene. Og da forstår jeg plutselig at de massive tredragerne er satt sammen av to mindre og et større (og lengre) trestykke. Spaltene mellom er fylt med en masse som ser ut som sagflis og lim. (Ikke helt ukjent tettemasse). Dytting i disse mellomrommene blir nå en viktig jobb for å få bjelkene til å se ut som pene tømmerstokker igjen.

Se så fint det skal bli :-) Stua nede

Den samme jobben har vi gjort i fem rom i den andre leiligheten. Jeg har nok ikke fulgt med i timen, skal du se. Jeg trodde bare jeg måtte bruke litt fugemasse der det dukket opp noen hakk og sår. Men, men - det blir veldig fint til slutt. Og jeg lærer så lenge jeg lever.

Ha en finfin dag!

Marie

Grusomme, men inspirerende bilder

Det er et enormt spenn mellom de gode og de litt mer slitsomme dagene for den som eier et gammelt og pil råttent hus. Heldigvis er det aller, aller flest av de virkelig gode dagene.

I morgen starter vi restaureringen av et nytt rom (skal vise fram det i morra), og de siste ukene har vi brukt på å finne inspirasjon til å gyve på igjen. Etter fem år er vi helt ferdig med 15 rom. I tillegg er huset tatt utvendig, både tak og vegger.

Noen ganger er tanken på det som står igjen tung, men da hjelper det med en kikk på bildene som viser hvor ille det egentlig har vært. I dag er det ikke noe råte igjen i huset. Det er godt å puste her, godt å bo :-)


Fotografiene vi tok for å dokumentere skadeomfanget er nesten til å grine av. Riksantikvarens første befaring konkluderte med at "her er det bare å male". Det ler vi faktisk hysterisk av fortsatt. Litt galgenhumor kommer jo godt med! En runde i huset i dag vitner om at vi har lagt ned ganske mange timer. Mange tusen timer, og mange flere enn vi har foran oss. Hurra for det!


Da er vi altså klare til nye oppgaver - men aller først blir det lørdagsformiddag i byen, med bruktboksalg, eventyrstund, eggleting, børekspising og skravling med kjente og ukjente. Litt byliv er en fin start på helgen.

Ha en fin fredag - og en super helg!

Marie

Helg, huhei, skål - og andre ting man ikke blogger om!!!

Endelig fredag, huhei, det er helg. Og i den forbindelse fikk jeg lyst til å vise fram noen bilder som kan illustrere helgekosen. Da vi tok over huset var vårt nåværende lintøyskap pip fullt av tomme vodkaflasker. Her i huset var det nok helg mer enn to dager i uka. Det var sikkert hyggelig fra tid til annen, men kanskje aller mest masete og slitsomt å måtte helle nedpå så mye brennevin. Det er en voldsom avstand mellom livet i Fattighuset før og nå. Vi tar et glass rødvin hver mens vi venter på at helgefreden skal senke seg.


"Marie, det er alltid så rent og pent hjemme hos dere. Kan du ikke vise noen bilder av huset når det ikke er så strøkent", sa en kollega i dag. Hun mente at vannlekkasjen vi hadde i går burde blogges - det samme med omgangssyken som har rammet oss den siste uka - og aller helst et par rom før de ryddes og vaskes til helgen. Men DET gidder jeg jo ikke. Så da viser jeg noen bilder av hvordan det kan gå hvis ingen rydder - over ekstremt lang tid. Hvis du ikke rydder, Anette, kan det ta helt overhånd :-) FØR-bildene fra Fattighuset kan kanskje virke som en slags pekefinger eller skremselspropaganda for den som har lyst til å se på tv før oppvasken er tatt, hoho!

Noen som fikk skrekken nå? Bare hyggelig. Og god helg :-)

Marie

PS: Resten av hagen kommer etter helgen

Penger gis bort - rekk opp hånda!

Ja, det er ikke mine penger som gis bort, altså. Men for deg som bor i et kulturminne, eller har et på tunet, er det penger å hente i disse dager. Om 25 dager - altså 1. februar - går fristen for å søke om penger fra Norsk kulturminnefond ut. Dette er et statlig fond under Miljøverndepartementet, som deler ut penger til vern og vedlikehold av norske kulturminner. Vi søkte om penger for flere år siden, og fikk tilslag. Det har vært et fint tilskudd til arbeidet vårt. I år har fondet to satsingsområder: By og tettsted/ Landbrukets kulturminner og kulturmiljø. Det er et møysommelig søknadsprosess, men vel verdt jobben hvis du får penger ut av det, selvsagt.

Penger er den beste måten å tett hull i veggene

Vår anbefaling er å søke om penger til et konkret prosjekt. Vi søkte om penger til restaurering av hele huset og eiendommen - og den jobben kan jo lett trekke ut litt. Det er bedre å dele opp i flere delprosjekter, og søke flere ganger. Da blir det lettere med rapportering og regnskap. Det er dessuten viktig at du allierer deg med noen i kommunen eller fylkeskommunen, som kan gi deg en anbefaling. Vi fikk en antikvarisk vurdering av Vestfold fylkeskommune. Her står det at Fattighuset er et viktig kulturminne, både lokalt, regionalt og nasjonalt. Det var nok ikke så dumt å sende med et slikt brev, men du trenger ikke sitte på en one-of-a-kind-kulturminne. Gå inn på nettsidene til Kulturminnefondet og les om vilkårene.

Med penger fjernes råte :-)

Du må lage et godt budsjett, en god plan og skaffe deg den antikvariske vurderingen. Husk å legge ved bilder for å dokumentere hva du ønsker å jobbe med. Hvis du ikke rekker første fristen, er neste 1. september. (Det tar ikke sååå lang tid å lage en søknad, altså ..)

Lykke til! Spør gjerne om tips hvis du hiver deg rundt :-)

Marie

2010: En restaureringsutfordring

Stua nede er malt i seks ulike farger. Dette kan bli moro ...
Fin utsikt ut i hagen.

I år må vi ha jobbet rundt 1000 timer i huset vårt. Det har vært en fantastisk utvikling fra jula 2008 til jula 2009. Det aller meste grunnarbeidet var gjort de tre årene før - bygge ned før vi kunne bygge opp - for eksempel. Likevel var innspurten utrolig lang. Og nedturen ble komplett da vi endelig kunne flytte inn i mai uten at noen rom var helt ferdige. Det tok tid å motivere seg til å få opp dampen igjen, men nå er det en utrolig deilig følelse at vi er helt ferdig med 15 rom i huset. Det gir oss litt lavere skuldre og litt dypere pust.

Brannmur i frisk rød,
rammet inn av kongeblå panel.
Samme rom som bildet overfor :-)

Fortsatt stua nede. En beige vegg for å roe ned, kanskje?

Nå er det snart 2010. Ett soverom og en bitteliten gang står igjen i vår leilighet. Men det er det nye prosjektet i første etasje som kommer til å ta tid utover våren. Fire rom og en ni meter lang gang mangler "finishing touches" i den gamle bygningskroppen. I tillegg skal et bad og et vaskerom i påbygget ferdigstilles. Badet og kjøkkenet kommer nok til å kreve mest ressurser, men et par av de andre rommene blir morsommere å jobbe med. To soverom, en stue, to ganger, et kjøkken, et bad og et vaskerom/minitoalett er dermed oppgaven for 2010.

Pikerommet. Rosa med blå takbjelker

Det meste av grunnarbeidet er allerede gjort. Strøm og rør er lagt og trukket fram dit det skal. Timevis med skraping, pussing, sparkling og maling ligger foran oss. Litt mer god mat og godt drikke nå, så er vi klare. Ermene skal brettes opp, babycallen lades og energi brukes - i massevis :-)

Gutterommet. Lysblått.

Det er bare å melde seg i heiagjengen - det skulle ikke forundre meg om vi inspirasjonen kommer til å gå litt opp og ned før det hele står ferdig (forhåpentligvis) til sommeren.

Vi sees nok underveis - vi rapporterer flittig om fremgangen, skal dere se ...

Ha en fortsatt fin romjul!
Hilsen Marie

Ni meter lang gang. Med masse flotte skap.

Les og lær :-)

Altså: Ikke det at jeg er verdensmester. Men jeg er jammen bedre og smartere enn mange. Enn mange av dem som tar seg en tur på dynga en lørdag formiddag, altså. Det er ikke så innmari komplisert å kvitte seg med søppel på en kommunal avfallsplass. Men det blir både vondt og vanskelig når køen fylles opp og blokkeres av idiotiske menn med henda godt planta i lommene og minusforståelse for hvordan sorteringsprinsippene er satt sammen. Dermed blir det også vrient å konsentrere seg om alle de fine tingene man kan finne og snike med seg hjem :-)

Deilige dynga

Siden jeg er selvutnevnt verdensmester i dyngekjøring skal jeg her presentere mitt helt personlige dyngekurs for nybegynnere:

1. Tenk lurt fra første minutt: Legg treverk for seg i hengeren allerede mens du fyller den hjemme på gårdsplassen. Gjør det samme med glass, metall, glava (restavfall i tilfelle du lurte), ledninger, takstein etc.

2. Ha med deg kaffe i koppen, slik at du møter med godt humør og lave skuldre.

3. Husk å stoppe i luka for å fortelle hva du har på hengeren. Det holder med "Jeg har sortert". Du trenger ikke å redgjøre i detalj for den stakkars dama som har kjørt hue ut av luka for å høre hva du har å melde. Kjør raskt videre.

4. Uansett hva du måtte tro er det bare en kø foran konteinerne. Ikke still deg i den "lure" køen på utsiden. Da blokkerer du nemlig muligheten til å kjøre forbi de andre sinkene som ikke skjønner at de skal rykke framover i køen selv om de ikke er ferdige med lasset sitt.

5. Ikke kjør mot køen. Da blir verden enda vondere og vanskeligere. Det er nemlig mange som ikke kan rygge med henger (og det er helt greit, selvsagt :-))

6. Det skal være hyggelig på dynga, men fortsett å jobbe mens du prater med naboen du ikke har sett på lenge.

7. Pass på å scanne alle andres hengere og de ulike konteinerne mens du hiver. Det er jo alltids noen skatter her.

8. Se deg godt om for å se om det er noen ansatte som kan kjefte på deg hvis du hopper ned for å redde de kulturhistoriske perlene andre har slengt fra seg. Hopp når de ser en annen vei.

9. Spør gjerne dine medkastere om du kan overta ting de har på hengeren.

10. Noen ganger kan det være lurt å gjemme dyngefunnet for kona/gubben i noen uker, og helt tilforlatelig trekke dem fram "fra loftet" når det måtte passe.

Lykke til! Det er ikke så vanskelig som en skulle tro :-)

Lørdagens lekre funn fra dynga. Et spann fra Lorentz Erbe & Søn.
Fabrikken produserte gelepulver, drops, kjeks og andre godsaker.
I 1970 fusjonerte fabrikken med Nidar.

Et funn av den balsamerte typen (OBS sterke scener!)

Små barnesko, brilleglass, regnskapsbøker fra 1870, glassknapper, ølkorker - det er utrolig hvor mye rart vi har funnet mens vi har holdt på inne i og utenfor Kirkegaten 7. Det aller merkeligste funnet kom fram da vi rev trappetilbygget en sommer.

Åstedet for tidenes merkligste kattefunn

På en knusktørr steinhelle lå pus. Den solte seg nok ikke, for det var mørkt og kaldt der inne. Det må ha vært mange år siden katten hadde lagt seg innunder tilbygget for å dø. Katter gjemmer seg som kjent bort når de kjenner at slutten nærmer seg. Nå var den altså stein dø. Og godt balsamert. Mest av alt så den ut som en katt du kan kjøpe på Ikea - den flatpakkede versjonen.

Pus.

At Wenche Myhres katt liksom skal være "gatas skrekk" er herved avkreftet. Vår pus satte en støkk i mange. Skremmende, morende og fascinerende ble den stående oppe på en dørlem ved uthuset mens vi lurte på hvor vi skulle begrave den. Merkelig nok var det noen som stjal pus før vi rakk å gi den et litt mer aktverdig siste hvile.

Jeg lurer fælt på hvor det ble av pus. Kanskje den er fornøyd med at turen ikke var slutt. Hva har den opplevd etter at den forlot Fattighustrappa, mon tro? Hva har de dype øynene sett? Det stive smilet med de gjenværende værhårene må har sjarmert de frekke tyvene. Får håpe pus har det bra.

Fattigkattas lekekamerat "Rotta Rolf" kan dere se bilde av nederst i artikkelen om kjøkkenet nede.

Ha en morsom lørdag, alle sammen!

Marie

Nå smiler vi igjen :-)

Det er ikke så lett å se om en blogger smiler eller ikke. Og denne skribenten har definitivt både rast og fortvilt i de par siste innleggene. Men i kveld er smilet bredt.

I morges våknet vi til et nestentørt ganggulv med maks glans, og i løpet av dagen har det herdet til et nydelig resultat. Den ødelagte malingen som lagde en matt, rar og klissen overflate har tatt imot de siste strøket med frisk og fin maling uten å reagere negativt. Happy days, med andre ord. 18 meter gang er dermed straks ferdig. For en lettelse!

Da gjenstår bare to rom når det gjelder gulvmaling. Gjesterom og gutterom. Gutterommet har mye igjen, men gjesterommet kan kanskje få første strøk nå i helgen. Hvis det er heldig.

Når jeg ser nedover i bloggen nå, ser det ut til å være en blogg om en og samme gang. Jeg lover en liten pause fra gangen. Nå får vi finne på noe annet å skryte av!

Vi ønsker alle en super helg!

Bittelillestua

Tre stuer har vi. Hvem i alle dager kan klare seg med færre? Hoho. Den lille stua er et gjennomgangsrom - på vei inn i stua, i biblioteket eller en snarvei til kjøkkenet. Da vi kjøpte huset var dette rommet det aller verste. Ekstrem oppussing måtte til.


Råte i panelen er nennsomt skåret ut og erstattet av plank med kopiert profil. Vinduet mangler fortsatt et strøk hvitmaling, men det er ingen stor sorg. Det klarer seg foreløpig. Til nå har bittelillestua vært mac-rom, bloggerom og kontor. Bruken endrer seg nok etterhvert som vi får bodd oss inn. Det er godt å kunne sette seg her med en god bok eller et blad når fotballkampene regjerer på tv.

Før oppussing

Rommet var et lite kjøkken og hang sammen med storestua vår (som da fungerte både som stue og soverom for forrige beboer). Det var et lite he..te å skrape, pusse og sparkle vegger og tak. Det krevde mange timer. Men det har blitt bra. Og taklistene er helt inntakt. Ruskete, men fine likevel.

Bildene på veggen er tatt av Espen Gleditsch, og viser fjellet som deler byen i to plan. Huset ligger tjue meter fra den bratte fjellveggen, og er en naturlig del av gateløpet her. Jeg synes det passer veldig godt. Nå må vi bare tenke godt etter for å finne noe som kan passe inn på den motsatte veggen.

Døra inn til biblioteket er vasket, men ellers har den fått stå i fred. Den er supersmal og ditto sjarmerende.

Ha en fin dag, og en god uke!

En utfordring på strak arm

I går ble jeg utfordret av DIS Norge (slektforskerne) til å skrive en liten tekst om et familieminne til bladet "Slekt og data". Min første tanke var å skrive om en krakk jeg har arvet. Men det får bli en annen gang. Den finner jeg nemlig ikke i alt rotet etter flyttingen. Dermed skrev jeg en tekst om Fattighuset. Og slik lyder den:

Familien utenfor huset rundt 1910

Skuffer og skap er fulle. Fulle av plastbokser, av klær som passer eller ikke passer, av vakkert servise og av gode minner. Noen minner er bare mine. Andre kan jeg dele med gode venner. Eller med familien. Likevel er det ikke en enkeltgjenstand jeg har lyst til å fortelle om. Det er et hus. Et hus med en helt spesiell historie. En historie full av smerte og sykdom, vanskelige tider, men også gode stunder. Og for min del – en historie om familien min, om slekta mi. Om mennesker jeg aldri har kjent, men som er min linje bakover i historien – og den direkte grunnen til at jeg finnes i dag.

Vindushaspe

Mitt aller viktigste familieminne er huset jeg nå bor i. To store og to små flyttet i år inn i Fattighuset i Kirkegaten 7 i Holmestrand. Det store, falleferdige og fredete huset hadde vært byens skrekk i mange år. Med knuste ruter og råte til langt opp på tømmerveggen var huset omgjort fra fattighus, sykehus og gamlehjem til boliger for byens rusmisbrukere. Som lita jente hendte det at jeg fikk være med pappa på tur over gata fra farmors hus som lå vis a vis. I den gulmalte solveggen på det som da ble kalt ”Gamle gamlehjemmet” slo vi av en prat med smilende mennesker med en øl eller tre i handa. Andre dager var det bedre å holde seg borte. Da fløy det gjerne en pinnestol gjennom vinduet hvis noen fant det for godt.

Omtrent slik så jeg ut da jeg besøkte huset som liten
(kanskje litt mindre formelt kledd ...)

Hundre år før var det ekte fattiglemmer som bodde i Fattighuset. Mine tippoldeforeldre var bestyrerfamilien her, og da de var for gamle til å fortsette, tok sønnen Kristian Olaussen og hans kone Hanna Elise over som bestyrere. Mine slektsforskningsevner er helt på begynnerstadiet, så tippoldeforeldrene har jeg ennå ikke funnet navnet på.

Huset før vårt oppdrag startet

De fire siste årene har jeg og mannen min restaurert huset. Kjøpsprisen ble satt til en (1) krone, noe som forteller mye om tilstanden huset var i. Mens vi har fjernet råte, erstattet ødelagt treverk, pusset vegger, malt overflater og passet på at huset igjen har det godt, har vi stadig tenkt på alle de som har bodd i huset. Hvordan var hverdagen her i gangene mot slutten av 1800-tallet? Hvordan hadde de det, alle barna som ble født og vokste opp her? Hva spiste de? Hadde de klær nok? Og mest av alt tenker jeg på hvordan det var for bestyrerfamiliens egne barn å vokse opp side om side med foreldreløse barn og andre lutfattige sjebner.

Vinter i gata

I 1900 ble min farfar Einar Emanuel Olaussen født her i huset. Sammen med sine tre eldre søstre levde han sine første år i Fattighuset. Da han ble voksen kjøpte han huset over veien – Kirkegaten 10. Der fikk han sine tre barn sammen med min farmor Else. Og utsikten fra glassverandaen var stadig barndomshjemmet over gaten.

Hvem har hatt denne på? Skoen fant vi på loftet.

Jeg kan ikke huske at denne historien var en del av min barndom. Huset har jeg alltid hatt et forhold til – stort og fælt som det var. Mens jeg skriver dette sover min datter Maren på halvannet år på soverommet sitt (som tidligere var et kjøkken). Lillemor er dermed sjette generasjon som skal få minner fra akkurat dette huset. Og ikke fordi huset har gått i arv, som en gård ville gjort. Det var tilfeldigheter som gjorde at akkurat vi kjøpte huset. Det passet både der og da. Kanskje det var slik det skulle være?

Jeg liker å tro det.

Kjøkken før og etter

Et par lister står igjen før kjøkkenet nede er helt ferdig. Det er en revolusjon eller et mirakel det som har skjedd i dette rommet. Se for en forskjell! Gulvbelegget på før-bildet var det som holdt gulvet oppe. Her har vi fjernet gulvet, kastet ut rottelikene (se bildet), byttet råtne tømmerstokker, fjernet ekkel og våt glava som lå rett på jordgulvet under plankegulvet, isolert på nytt og lagt nytt gulv. Gulvbordene er spesialbestilt for å ha de riktige dimensjonene. Vi er veldig fornøyde med resultatet. Det har vært mye jobb, men det er så innmari verdt det når vi kan se resultatet.